Hjernen og nervesystemet PDF

Nervesystemet   Nervesystemet består av to type celler: - Nevroner (nerveceller) - Gliaceller (støttesystemet til nevronene)   Nevroner er budbringerne våre og vi har ulike type nevroner: - Sensoriske nevroner (afferente nevroner): Disse tar inn informasjon om sanseinntrykk fra sens...

Nervesystemet   Nervesystemet består av to type celler: - Nevroner (nerveceller) - Gliaceller (støttesystemet til nevronene)   Nevroner er budbringerne våre og vi har ulike type nevroner: - Sensoriske nevroner (afferente nevroner): Disse tar inn informasjon om sanseinntrykk fra sensoriske reseptorer som muskler og kjertler og sender denne informasjonen til sentralnervesystemet - Motoriske nevroner (efferente nevroner): Sender informasjon fra nervesystemet til muskler og organer og får oss til å bevege oss - Internevroner: Kobler sensoriske og motoriske nevroner sammen og gjør kommunikasjonen mulig. Den fungerer som et mellomledd og gjør vår høye mentale funksjon mulig   Det perifere nervesystemet   Det perifere nervesystemet: Alt som ikke er hjernen og ryggmargen, altså nevroner med lange aksoner og dendritter.   VI har somatisk og autonomisk nervesystem - Det somatiske nervesystemet: Er viljestyrt, aktiverer muskler og går på alt vi aktivt velger å gjøre. Dette nervesystemet gjør at vi kan sanse miljøet vårt og respondere til dette. - Det autonome nervesystemet: Ikke viljestyrt, dette nervesystemet styrer kroppslige funksjoner som at hjertet vårt slår og at organene våre fungerer som de skal. - Det sympatiske nervesystemet: Ikke rolig, det sympatiske nervesystemet gjør kroppen vår klar for flight or flight, forbereder kroppen i forbindelse med stress. Dette nervesystemet utvider pupillene våre, produserer mindre spytt, øker pulsen, øker pustingen, hemmer fordøyelsen, stimulerer frigjøring av glukose, produserer adrenalin, avslapper urinblæren og reduserer blodtilførsel i kjønnsorganene. - Det parasympatiske nervesystemet: Styrer oss i hverdagen, dette nervesystemet opprettholder vår vanlige funksjon. Dette systemet roer ned kroppen etter en stressrespons. - Homeostase: Den indre kroppslige balansen som opprettholdes av samarbeidet mellom det sympatiske og det parasympatiske nervesystemer.   Stress   Mildt stress: Vi alle opplever stress i doser innimellom, dette er sunt. Ved en mild stressreaksjon vil det sympatiske nervesystemet ta over, men når faren er over vil det parasympatiske ta over igjen og vi vil kjenne på ro. Kronisk stress: Ved kronisk stress vil vi ofte ha problemer med å roe oss ned siden vi konstant kjenner på stress, det kan føre til at det sympatiske nervesystemet er litt i høygir hele tiden, noe som kan gi sterke følelser og utmattelse. Traumatisk stress: Ved traumatisk stress vil både det sympatiske nervesystemet dominere over tid, OG det som tidligere var standarden for aktivitet i det sympatiske og det parasympatiske systemet vil bli forhøyet. Det vil si at selv når vi roer oss ned og det parasympatiske systemet tar over så vil vi være mer stressa enn det vi var før.   Sentralnervesystemet   Sentralnervesystemet: Består av hjernen og ryggmargen Hjernen og ryggmargen består av grått materie og hvitt materie. - Grått materiale: Dendritter - Hvitt materiale: Aksoner   Ryggmargen: - Enkelte sensoriske impulser kan gå kun til ryggmargen før de blir besvart med en motorisk impuls om å reagere. Dette skjer f.eks. når vi tar på noe varmt og refleksivt trekker vekk hånden. Hjernen: - Hviler aldri - Svarer på majoriteten av sensoriske impulser   Nevroner   Nevroner består av: - Dendritten: Tar imot impulser og videresender disse til cellekroppen - Cellekroppen: Inneholder en kjerne (nucleus) og bestemmer hvorvidt det skal genereres en nerveimpuls for å sende informasjonen videre - Aksonene: Leder elektriske impulser fra cellekroppen til andre nevroner, muskler eller kjertler gjennom aksonsterminalen   Den elektriske kommunikasjonen innad i nevroner   Aktivering av en nerveimpuls involverer tre steg: - Når et nevron ikke aktiverer en nerveimpuls så har den et elektrisk hvilepotensiale. Da er innsiden av cellemembranen negativ ladd til -70 millivolt. Det er en elektrisk ladning i forskjellen mellom innsiden og utsiden av cellemembranen, utsiden er mer positivt ladd enn innsiden. - Når den blir stimulert av andre ioner (elektrisk ladde atomer) får den aksjonspotensiale. Dette skjer ved at det stimulerte nevronet åpner ion-kanaler og dermed tillater positivt ladde ioner å strømme inn i cellekjernen. Når nervecellen har hvilepotensiale så er det mest Natriumioner (Na+) på utsiden av cellekjernen og mest kaliumioner (K+) på innsiden. Når ion-kanaler åpnes så strømmer positivt ladde natriumioner inn i cellen. Den blir da ladd til +40 millivolt, det er dette elektriske skiftet som kalles aksjonspotensialet. Dette elektriske signalet sender energien videre langs aksonet gjennom alle nodene som en dominoeffekt. - Etter at innsiden av cellemembranen har vært positivt ladd i et millisekund så justerer den det elektriske nivået til å bli lavere igjen, nå går den elektriske ladningen til under -70 millivolt i en ekstremt kort periode, denne tiden kalles absolutt refraktærperiode. Her kan ikke nervecellen fyre flere nerveimpulser en kort periode, men den går fort tilbake til hvilepotensialet sitt, klar for en ny aktivering av en nerveimpuls.   Myelin: Et beskyttende lag rundt aksonet. Hvis det er skade på Myelin som f.eks. ved MS så vil det kunne resultere i muskelsvakhet ettersom det forhindrer de elektriske signalene i å skje.   Nerveceller     Den kjemiske kommunikasjonen mellom nevroner   Synaptisk mellomrom: Et smalt mellomrom mellom nevroner der nevrotransmittere sendes, dette gjør det mulig at informasjon kan gå fra et nevron til et annet.   Nevrotransmittere: Kjemisk stoff som produseres og oppbevares i aksjonsterminalene og er lagd spesifikt for å overføre informasjon mellom nevroner.   Synaptic vesicles: Kamre i aksonsterminalen som inneholder nevrotransmittere. Når et aksjonspotensiale når aksonsterminalen flytter disse kamrene seg til overflaten av aksonsterminalen og slipper ut nevrotransmitterne i det væskefylte mellomrommet mellom aksonsterminalen og det neste nevronet sin dendritt.   Receptor sites: Store proteinmolekyler som sitter på det nevronet som mottar informasjon. Nevrotransmitterne fra det nevronet som sender informasjon kobler seg til receptor sites.   Når en eksitatorisk nevrotransmitter blir sendt så vil dette generere en elektrisk impuls i det neste nevronet og trolig bidra til at en ny nerveimpuls oppstår. Når en inhibitorisk nevrotransmitter blir sendt så vil det ikke generere en elektrisk impuls. Begge funksjonene er viktige for kroppen ettersom vi ikke alltid trenger at f.eks. alle muskler aktiveres samtidig, dermed er de inhibitoriske nevrotransmitterne også nyttige.        Ulike nevrotransmittere: - Glutamate: Den mest vanlige eksitatoriske nevrotransmitteren. Produseres flere steder i kroppen og er viktig for hukommelse. - Gaba: Den mest vanlige inhibitoriske nevrotransmitteren. Produseres flere steder i kroppen og er en beroligende nevrotransmittet. Hvis vi har en underaktivitet av dette så kan vi ha mye angst. - Acetylcholine: Eksitatorisk i synapser for motoraktivitet og hukommelse. Læringsnevrotransmitter. - Noradrenalin: Konsentrasjonsnevrotransmitter, viktig for læring, hukommelse, våkenhet og spising. - Serotonin: Humørnevrotransmitter, er viktig for humør, søvn, spising og arousal. Vi blir glad av serotonin, ved underaktivitet av denne nevrotransmitteren så kan vi få depresjon og angst. - Dopamin: Nytelsesnevrotransmitter, er sterkt knyttet sammen med rusavhengighet. - Endorfiner: Euforinevrotransmitter, fungerer som noe som demper smerte og stress (kroppens naturlige smertestillende)   Agonist: Ting vi tar som vil skape full aktivering av enkelte nevrotransmittere. Antagonist: Når vi tar noe som hemmer reseptoren og demper aktiveringen av enkelte nevrotransmittere.   Alt om hjernen   Nevropsykologi   Nevropsykologi: Studiet av funksjonene til hjernen ved å studere hvordan hjerneskader påvirker ulike mentale funksjoner. For å studere dette bruker forskere nevropsykologiske tester der de tester mennesker sine mentale funksjoner.   Single dissociation: Når man finner bevis for at en mental funksjon er koblet sammen med et visst område i hjernen. Dette finner man ved å få en person med en hjerneskade til å utføre ulike oppgaver, og dermed observere hvilke vanlige oppgaver de ikke er i stand til å gjennomføre lenger. Double dissociation: Når vi finner bevis for at skade på et område fører til nedsatt mental funksjon noen steder, men ikke andre steder, altså greier vi å få mer detaljert og sikker viten.   Electrical recording   Electroencephalography (EEG): Måler aktiviteten til store grupper med nevroner gjennom elektroder som er festet til hodebunnen. Megnetoencephalography MEG: Måler aktivitet gjennom det magnetiske feltet som oppstår av hjerneaktivitet.   Brain imaging   Magnetic resonance imaging (MRI): Lager bilder basert på hvordan atomer i levende vev svarer til magnetiske pulser som MRI-maskinen sender ut. Diffusion tensor imaging (DTI): måler varme molekyler oppløst i vev. Forteller oss om hjernestrukturen er. Functional MRI (fMRI): Kan produsere bilder av blodsirkulasjonen i hjernen som er tatt med mindre et sekund mellomrom. Der det er mest blodtilførsel er det også mest hjerneaktivitet der og da. Positron-emission tomography (PET): Måler hjerneaktivitet, inkludert metabolisme, blodtilførsel og aktivitet i nevrotransmittere. Functional near-infrared spectroscopy (fNIRS): Forteller oss hvilke deler av hjernen som bruker mest oksygen, dette gjør maskinen ved å måle hvordan infrarødt lys blir reflektert når hjernen blir lyst på med dette lyset.   Brain stimulation   Ved å stimulere spesifikke områder i hjernen så kan vi studere hva dette fører til og få sikker viten om at tankene, følelsen og/eller atferden som følger, skjer grunnet aktivering i spesifikke områder i hjernen.   Transcranial megnetic stimulation (TMS): Elektrisk stimulasjon i spesifikke områder i hjernen via magnetiske pulser sent fra elektromagnetisk spole. Transcranial electrical stimulation (TES): Elektrisk stimulasjon i spesifikk e områder i hjernen ved å sende en lav elektrisk strøm til hodebunnen.   Den hierarkiske hjernen   Bakhjernen (hindbrain)   Bakhjernen er den eldste og mest primitive delen av hjernen. Den ligger nederst, bakerst i hjernen og de ulike delene her er knyttet til hjernestammen. Bakhjernen består av tre deler: - Medulla: Regulerer viktige funksjoner som pusting og sirkulasjon. Skade på medulla fører til død eller avhengighet av livsstøtte. - Hjernebroen (pons): Vidresender sensorisk informasjon mellom hjernebarken og cerebellum, den regulerer også søvn og skade på denne kan resultere i død. - Lillehjernen (cerebellum): Viktig for koordinasjon av bevegelser og spiller også en rolle når det kommer til læring og hukommelse, skader på denne kan føre til problemer med disse funksjonene.   Midthjerne (midbrain)   Midthjernen er den nest eldste delen av hjernen og ligger på øverste del av hjernestammen. Denne hjernedelen inneholder klyster av sensoriske og motoriske nevroner. Denne delen av hjernen organiserer nerveimpulser fra øynene og ørene og sender det til forhjernen, i tillegg til at det er her bevegelsen i øynene våre blir kontrollert. Midthjernen s viktigste element er: - Den retikulare formasjonen: Denne delen advarer forhjernen om at informasjon er på vei, denne informasjonen kan enten bli tillatt videre av forhjernen eller bli stoppet der. Den er også nødvendig for at vi skal oppfatte sensoriske impulser i bevisstheten vår (bli bevisst på f.eks. smerte), og den kan påvirke søvnen vår hvis den blir stimulert eller skadet.   Forhjernen (forebrain)   Dette er den nyeste delen av hjernen og består hovedsakelig av storhjernen (cerebrum).   Storhjernen: kan deles inn i to deler: den venstre og den høyre hemisfæren som begge to er knyttet fast i hjernestammen. Storehjernen er viktig for sansing, tenking, læring, emosjoner, bevissthet og kontrollerte bevegelser.   Thalamus: Senteret for innkommende sensorisk informasjon før denne informasjonen blir sendt videre til de riktige områdene i hjernen. Mennesker med en skadet thalamus kan oppleve forvirring når det kommer til sensorisk informasjon, skade på denne er derfor tett knyttet sammen med hallusinasjoner og dermed schizofreni.   Hypothalamus: Reguleringssenter for sult, aggresjon, sexlyst, temperatur og søvn. Skader på denne kan føre til nedsatt sexlyst eller forhøyet aggresjon. Den er også viktig for belønningssystemet vårt ettersom den er involvert i vår opplevelse av nytelse.   Det limbiske systemet: Det limbiske systemet er emosjonssenteret vårt og hjelper oss med å koordinere hvordan vi skal tilfredsstille lystene som oppstår i hypotalamusen. Den har to viktige elementer: - Hippocampus: Viktig for å hjelpe oss med å lagre og hente frem minner. - Amygdala: Koblet sammen med emosjonell atferd som frykt og aggresjon, her aktiveres vår fight, flight or freeze respons ved tegn på fare.   Hjernebarken   Hjernebarken: Den ytterste delen av cerebrum, altså \"skallet\" rundt hjernen. Den er essensiell for menneskelig funksjon, uten den er vi mer primitive og hjernen vil ikke fungere optimalt. - The motor cortex: Har ansvar for den styring av viljestyrte muskler. Den venstre hemisfæren styrer høyre side av kroppen og motsatt, derfor vil skade på f.eks. venstre hemisfære kunne føre til lammelse på høyre side av kroppen. - Somsatosensorisk cortex (the sensory corties): Gir opphav til vår følelse av sensoriske impulser som varme, kulde, beføling, balanse og kroppsbevegelse. I likhet med motor cortex så styrer venstre hemisfære den høyre delen av kroppen os motsatt. - Assosiasjonscortex: Viktig for mentale funksjoner som forståelse, resonnering, beslutstaking, persepsjon og språk. Skade på denne vil føre til nedsatt funksjon i disse evnene, agnosia er et eksempel på hjerneskade i dette området som fører til at mennesker ikke gjenkjenner objekter selv om de kan se perfekt.   Hjernelappene   Pannelapp (frontal) - Inneholder intelektuelle funksjonr, eksekutive funksjoner og personligheten. Den delen av hjernen vi forstår minst av per dags dato. Her ligger funksjoner som selvbevissthet, planlegging, initiativ og ansvar. En region i frontallappene, nemlig den prefrontale pannelappen er ansvarlig for planlegging, impulskontroll og dermed i stor grad kritisk tenkning. Isselapp (parietal) - Somatosensorisk integrasjon, oppmerksomhet, leseferdigheter, tallkunnskap, visoupatial prosessering Tinningslapp (temporal) - Hukommelse, språk, auditativ persepsjon, visuell persepsjon, ansiktsgjenkjenning Bakhodelapp - Visuell prosessering, lys, bevegelse   Hemisfærisk lateralisering   Hjernebjelken (corpus callosum): Broen mellom de to cerebrale hemisfærene som gjør det mulig for de to hemisfærene å fungere sammen og kommunisere.   Lateralisering: Når en hemisfære har mesteparten av ansvaret for hele funksjonen. f.eks. at venstre hemisfære har hovedansvaret for verbal prosessering. I noen tilfeller påfører man skade til hjernebjelken for å kutte forbindelsen mellom hjernehalvdelene og dermed hindre epileptiske anfall i å spre seg til hele hjernen. Det kan føre til interessant funn som vi ser nedenfor:   Split Brain Syndrome\....Explained! - YouTube       Det endokrine systemet (hormonsystemet)   Det endokrine kjertelsystem: - Spiller en aktiv rolle i grunnleggende atferd og kroppslig funksjon som i sex, fordøyelsen, forbrenning, reproduksjon og vekst. Det endokrine systemet samarbeider med det autonome nervesystemet i forhold til stress ved at det utskiller hormoner som forbereder kroppen vår på å slappe av eller på å være på vakt. Hormoner: Kjemiske beskjeder som sendes med blodet   Ulike kjertler:        Immunsystemet   Et system i kroppen som ivaretar helsen vår. Dette immunsystemet gjenkjenner bakterier som har skadet oss i fortiden og renser systemet for dem for å forhindre en infeksjon. I dag vet vi at både nervesystemet, det endokrine systemet og immunsystemet samarbeider og henger sammen i ett stort system.   Plastisitet i hjernen: Betydningen av erfaring og gjenoppretting av funksjon   Nevral plastisitet: Når nevroner, hjerneområder og andre nettverk endres i struktur og funksjon. Dette kan skje av to grunner: - Vi utvikler oss: Når vi blir utsatt for nye erfaringer utvikler hjernen vår seg til å inkludere nye livserfaringer - Grunnet hjerneskade: Når en del av hjernen blir skadet så kan andre deler av hjernen utvikle seg og ta over de mentale funksjonene som ble skadet som følge av hjerneskaden