Forelesningsnotater om Aristoteles PDF

Aristoteles (384–322 f.Kr.) Aristoteles var en av ”de tre store” i antikken – sammen med Sokrates og Platon. 17 år gammel dro han til Athen for å studere ved Platons Akademi. Der var han i 20 år, til Platon døde i 347 f.Kr. Påvirkningen fra Platon har vært stor, men Aristoteles finner sin egen filos...

Aristoteles (384–322 f.Kr.) Aristoteles var en av ”de tre store” i antikken – sammen med Sokrates og Platon. 17 år gammel dro han til Athen for å studere ved Platons Akademi. Der var han i 20 år, til Platon døde i 347 f.Kr. Påvirkningen fra Platon har vært stor, men Aristoteles finner sin egen filosofiske vei – og kritiserer også Platon på mange punkter. Mens Platon liksom vender blikket oppover, mot ideenes abstrakte virkelighet, vender Aristoteles blikket utover, mot sanseverdenens mangfold av konkrete enkeltfenomener. Rafaels berømte bilde «Skolen i Athen» illustrerer forskjellen mellom de to (som utgjør bildets sentrum) gjennom deres gester: Platon ( til venstre, i rød kappe) peker opp mot sannhetens/ideenes verden, mens Aristoteles’ hånd strekkes fram mot denne verden: Platon og Aristoteles settes gjerne opp mot hverandre som to uforsonlige motsetninger: idealisten versus empirikeren, den abstrakte filosofen versus vitenskapsmannen. Og Aristoteles var en av idélærens skarpeste kritikere. Vestens filosofihistorie er altså i høy grad preget av disse to tenkeres forskjellige blikk på verden. De to tenkerne hadde radikalt forskjellige filosofiske prosjekter: Platon ville gi moralen et fast grunnlag og derigjennom forbedre staten, mens Aristoteles ville beskrive levende veseners vekst og artstilhørighet. Det er kanskje ikke så overraskende at uenigheter oppstår. Aristoteles’ tenkning er på mange måter preget av biologien. Han bruker modeller fra biologien på alle områder: den biologiske vekst fram mot et fullt utviklet eksemplar. Han finner målrettede, det vil si fornuftige prosesser både i naturen, historien og samfunnet. Aristoteles har en teleologisk oppfatning av naturen1: All forandring virkeliggjør en fornuftig hensikt. Alt i naturen, både det levende og det livløse, streber mot sitt mål og sin naturlige plass i virkelighetens hierarki. Overalt ser han prosessene som styrt av iboende hensikter. Ingenting skjer tilfeldig, det ligger en mening bak alt, som driver tingene og hendelsene fremover. Aristoteles har altså et ganske annet utgangspunkt for sin tenkning en Platon: Han tar utgangspunkt i denne, fysiske sansbare verden og forsøker å forstå/analysere den. Fornuft for Aristoteles det å vurdere og klassifisere det faktisk foreliggende, mens for Platon er fornuft å kritisere det. Dette forskjellige filosofiske blikket gjør Platon til en større samfunnskritiker 1 Teleologi betyr «formålsrettethet», altså at ingen prosesser i naturen er tilfeldige, alt som skjer har et (for)mål og en mening. 1 eller radikal i betydningen kritiker av det bestående enn Aristoteles – som, som vi skal se, i større grad blir konserverende i forhold til tingenes tilstand. Aristoteles opprettet sin egen skole Lykeion i Athen i år 335 f.Kr. (etter å ha vært ved Platons Akademi til Platon døde i 347 f.Kr.). Aristoteles betraktes ofte som ”vitenskapens far”. Han er en av vår vestlige kulturs første vitenskapsmenn i noenlunde samsvar med vår betydning av ordet, et vitenskapsbegrep som vektlegger observasjon, beskrivelse, klassifikasjon. Aristoteles’ utgangspunkt og prosjekt ”Alle mennesker har en naturlig lengsel etter kunnskap”, sier Aristoteles, og: ”det var ved å undres at menneskene nå og tidligere begynte å filosofere”. Det er altså når vi undres, lurer på noe, ikke skjønner noe, at vi begynner å filosofere.. Dette er i slekt med Platons filosofibegrep. Filosofien begynner med en innsikt i at vi ikke vet, det vil si med en oppriktig og barnlig undring – det motsatte av å tro at man vet, eller å gi seg ut for å vite noe man ikke vet. Filosofi er altså for begge å ”kaste maska” – å innrømme at man ikke vet, ikke skjønner – i stedet for være livredd for å miste den berømmelige maska. Vitebegjæret, trangen til å forstå, er et grunnleggende trekk ved mennesket, sier Aristoteles. Eksempler: barnets nysgjerrighet, tilfredsstillelsen ved å løse et problem, vitenskapelig og filosofisk aktivitet. Aristoteles’ filosofiske prosjekt var å forstå de grunnleggende trekkene ved virkeligheten, og på basis av denne forståelsen søke å virkeliggjøre det gode liv – lykke. Aristoteles’ metafysikk/ontologi2 Substanser og egenskaper Metafysikk er den grenen av filosofien som stiller de mest grunnleggende spørsmål. Metafysiske refleksjoner eller teorier dreier seg altså om hva tilværelsens dypeste årsaker og prinsipper er. Eksempel på metafysiske spørsmål, er hva Gud, væren og tid er – dette antas å være noe som ligger til grunn for den fysiske virkeligheten, men som selv ikke er fysiske, men metafysiske fenomener. Selve navnet kommer fra en av Aristoteles’ bøker på 300-tallet f.Kr, som ble kalt τά μετά τά φυσικά (ta meta ta physika, dvs. «etter fysikken»), rett og slett fordi den forutgående boken ble kalt φυσικά (physika, «fysikken») og handlet om naturen (vitenskapen). Metafysikk ble derfor brukt til å betegne studiet av fenomenene «bak» eller «over» naturen. Det som kjennetegner den jordiske verden, sier Aristoteles, er at den består av ting som kan forandre seg. Men: Hva er en ting? 2 Metafysikk og ontologi er områder som for mange tenkere, som f.eks. Aristoteles, glir over i hverandre 2 Hva er en ting? Et spørsmål filosofer til alle tider har stilt, og som alltid vil bli stilt, sier Aristoteles, er hva det værende er: hva er ousia? Dette ordet er egentlig uoversettelig, men betyr noe sånt som primær eller uforanderlig væren. (Det har siden middelalderen blitt oversatt til «substans».) Spørsmålet om hva det vil si å være, er altså et metafysisk spørsmål; det har å gjøre med prinsippene eller betingelsene for det som er. Aristoteles’ metafysikk er altså studiet av den grunnleggende egenskapen ved alle ting – at de er. (Jf. også begrepet ”ontologi”: læren om det værende.) Hva vil det si å være, spør altså Aristoteles. Er det værende, det vil si det som i egentlig forstand kan sies å være, noe materielt/stofflig (jf. Demokrits atomisme) eller noe immaterielt/ideelt (jf. Platons idélære)? Aristoteles’ svar: den konkrete enkeltting her og nå. Tingene i verden er ikke noe annet enn det de gir seg ut for å være – de er ikke ”egentlig” atomer, men de er heller ikke løsrevne ideer som antas å eksistere ved siden av tingene i en egen virkelighetssfære (brodd til Platon). Det som er, er altså først og fremst enkeltting, som kan kalles substanser. ”Substans” betyr ”det som ligger under” eller ”det tilgrunnliggende”. ”Ting” eller ”substans” betegner altså det som eksisterer selvstendig og atskilt fra andre gjenstander. Eksempler på en substans/ting: en katt, en rose, et menneske, en klokke. Tingenes egenskaper – farge, lukt, smak (“kvalitative”), vekt, høyde, lengde, dybde (“kvantitative”, dvs målbare) – eksisterer fordi tingen eksisterer, og ikke omvendt: Det er ikke slik at tingen eksisterer fordi egenskapene eksisterer – det bli absurd, mener Aristoteles. Eksempel: Egenskapen brunhet eksisterer bare fordi brune ting eksisterer. Dette er samtidig en kritikk av platonismens idébegrep – tanken om at egenskapene (likhet, storhet, blåhet, rettferdighet, skjønnhet, godhet osv.) ved tingene eksisterer ”forut for” og uavhengig av tingen; at det finnes en abstrakt, usynlig virkelighet, bare tilgjengelig for tanken, som har reell, det vil si objektiv eksistens, og som garanterer for sannheten ”bak” ordene. Noen egenskaper er viktigere enn andre, mener Aristoteles - både i epistemologisk (erkjennelsesteoretisk) og ontologisk forstand, dvs. både når det gjelder å forstå tingene og når det gjelder tingene selv, hva de er, nemlig det vi kan kalle artsspesifikke egenskaper, dvs. de egenskapene som gjør tingen til det den er. (Hvis vi tar mennesket som eksempel – hvilke egenskaper er de viktigste, dvs. de som gjør at vi alle – ulike som vi er – er mennesker? Egenskaper og artsbegreper eksisterer altså, men bare hos tingen – ikke “bak” eller “uavhengig” av den faktiske, fysisk foreliggende tingen. Både Platon og Aristoteles mener altså at navn på egenskaper (rød, grønn, tung, vakker) og arter (hest, menneske, tiger, hund) refererer til noe eksisterende, men noe eksisterende ved tingen – ikke på siden av den. Sanseerfaringen får dermed en mer positiv status for Aristoteles enn for Platon: Det er i denne verden vi finner sannheten om tingene. 3 Aristoteles’ ontologi: Læren om de fire årsaker til at ting er som de er/forandrer seg som de gjør Enhver ting/substans består av form og stoff (materie). Enhver ting utgjør en enhet eller helhet av form og stoff, to aspekter eller prinsipper som til sammen gjør tingen til det den er. Og her er vi ved et kjernepunkt i hans filosofi. Hva mener han med dette? For Platon eksisterte formen (ideen), dvs. tingens essens, egentlige betydning/sannhet, uavhengig av tingene som deres ”forbilde” eller ”årsak”, som evige og uforanderlige størrelser ”bak” sanseobjektenes ufullkomne, det vil si foranderlige, ustabile eksistensmåte. Dette er ikke Aristoteles enig i: det som gjør tingen til det den er, dvs. dens essens eller iboende betydning/sannhet, må befinne seg i verden, ikke ”ved siden av” eller ”bak” den. Definisjon av (en tings) form: Den virkemåte/væremåte som er karakteristisk for tingen, og for alle andre ting av samme slag, det vil si det som gjør en ting til det den er (for eksempel en frosk); tingens spesifikke artsegenskaper, de livsevner naturen har gitt tingen, dens særegne måte å være i verden på. Men hva er det? Virkemåter og livsevner som varierer fra art til art, noe felles for alle like ting, det vil si et allment, abstrakt, formalt, ideelt, ”åndelig” element ved tingen. Dette minner om Platons idébegrep – og ordet de bruker, er jo også det samme: eidos. Aristoteles overtar ordet ”form” (eidos) som betegnelse for det allmenne, det vil si det som er felles for like ting (hester, klokker, mennesker). Begge mener nemlig at virkeligheten består av et formalt, det vil si ikke-sansbart, abstrakt, åndelig aspekt (eidos: idé/form). Begge mener vitenskapen dreier seg om det allmenne ved virkeligheten, den ser bort fra stofflige, individuelle variasjoner. Men Aristoteles gir begrepet (eidos) et annet innhold enn Platon: Formen/ideen kan aldri skilles fra stoffet. Formen/ideen eksisterer ikke uavhengig eller ”bak” den sansemessige tingen, men i den. Enhver ting er altså en helhet av form og stoff, men form og stoff kan ikke skilles fra hverandre i tingen (bare i erkjennelsen, se nedenfor) – slik stolbeina ikke kan skilles fra stolen. De er to uatskillelige sider ved samme sak. Når vi erkjenner, forstår hva en ting er, er det på grunn av formen, sier Aristoteles. Vår tanke griper tingens form, fordi denne er av samme art som tanken – usynlig, abstrakt, åndelig, det vil si ikke-stofflig. For å erkjenne en ting, må tanken gripe ”enten tingene selv eller deres former”, sier Aristoteles, og fortsetter: ”Det første er naturligvis umulig; det er ikke selve steinen som er til stede i sjelen, men dens form.” Ved hjelp av det Aristoteles kaller vår abstraksjonsevne, kan vi skille formen ut fra det stoffet den befinner seg i. Når en slik abstraksjon finner sted, blir formen en allmenn forestilling, en abstraksjon, et allmennbegrep i vår bevissthet. Formen er det som gjør erkjennelse mulig, formen muliggjør et direkte møte mellom subjekt og objekt, fordi de er av samme art. For 4 Platon var denne erkjennelsens mulighetsbetingelse ideen. Men for Aristoteles eksisterer ikke denne mulighetsbetingelsen – formen – uavhengig av tingen. Definisjon av (en tings) stoff: dens materiale, dens utforming og rette sammensetning, det vil si mulighetsbetingelsen for at tingen kan fungere som den skal. (Det å fungere som den skal er formen.) Derfor kalles stoffet også ”mulighet” og formen ”virkelighet”. Eksempel: En klokkes stoff er dens materiale (for eksempel gull, stål, plastikk), deler (tannhjul, fjærer, visere osv.) og konstruksjon (sammensetning, den må være satt sammen på riktig måte). Klokka er altså en kompleks helhet av form og stoff, to aspekter ved klokken, to måter å bestemme hva en klokke er på. Stoffet alene kan ikke gi oss en forståelse av hva en ting er. Tingene er mer enn bare stoff. Eksempler: Jeg får låne klokka di, du får den igjen demontert. Har du fått igjen klokka di da? – Nei. Jeg skal passe på gullfisken din mens du er på ferie. Du kommer hjem og får den igjen renset og filetert. Har du fått igjen gullfisken din da? – Nei. Fordi: En ting/substans (klokka, gullfisken) er noe mer enn de delene den består av, noe mer enn summen av delene (stoffet) – den er en egenart, levemåte, virkemåte: form. Aristoteles’ syn på naturen kalles gjerne, som nevnt, en teleologisk naturoppfatning (en oppfatning om at naturens prosesser er styrt av (for)mål og mening – det motsatte av en mekanistisk naturoppfatning): Ingen naturlige ting skjer på slump eller tilfeldig, det ligger en mening (en målrettethet) bak alt. Tingene i naturen har nedlagt i seg en streben mot et formål: sin fullkommengjørelse – en rettet bevegelse som på en måte ”vet hvor den skal” – hvis ikke ville bevegelsen, forandringen være tilfeldig, vilkårlig – uten mål og mening. Det er altså ikke slik at hesten tilfeldigvis har fått tenner – og så begynner å tygge, nei, hesten har fått tenner for å kunne tygge. Alle Aristoteles’ årsaker skal forstås i lys av naturens hensikt, formål: Med utgangs-punkt i et eksempel: Hva er grunnene, årsakene, til at en frosk er/blir en frosk, det vil si at egget blir rumpetroll, og rumpetrollet frosk? Aristoteles peker altså på fire måter dette kan forklares på: 1 Formårsak (som Skirbekk-boka omtales som ‘det formale prinsipp’) Formårsaken er den ”indre” årsaken til at en ting er hva den er/forandrer seg slik den gjør: tingens iboende streben mot fullendelse av sitt vesen, sin form. Formen er forbildet, sier Aristoteles – formen er altså tingens (for)bilde av sin sanne natur, sitt mål. Eksempel: Froskeegget bærer i seg et bilde – et forbilde – av sin sanne natur (form) og merker at det er et stykke igjen til målet (den fullt utviklede frosk) – dermed settes forandringen, veksten, utviklingen i gang. Naturen er besjelet med en vilje, en kraft – og en viten (om målet). Frosken er det den er, i kraft av sin form, sin karakteristiske måte å være til på, dens artsspesifikke kjennetegn: den hopper, svømmer og kvekker. Disse egenskapene er ikke realisert i froskeegget, som derfor vokser, streber mot å virkeliggjøre sin natur: den fullt utviklede frosk. Dette er én grunn, årsak til froskens forandringsprosess. 5 Form er ikke det samme som utseende. Formen gir substansen et bestemt utseende. Formen er en formende kraft, en indre streben. Gjennom formen blir stoffet formet, gitt skikkelse, utseende som gjør substansen i stand til å realisere sin spesifikke natur. Det er de livsevner naturen har gitt frosken, som bestemmer dens skikkelse og oppbygning. 2 Stoffårsak (Skirbekk: ‘det materielle prinsipp’) Stoffårsaken er det som må være til stede for at tingen skal kunne realisere seg selv, sin natur, sin form. Stoffet kalles mulighet, formen kalles virkelighet. Stoffet er altså mulighetsbetingelse for virkeliggjøringen av tingens natur, artsegenskaper (form). Froskens form er umulig å realisere med mindre den har en spesiell oppbygning. For å kunne hoppe og kvekke må den være laget på en spesiell måte: Dens kropp, organer, det stoffet den består av, er mulighetsbetingelsen for dens fulle realisering. For eksempel må beina være spesielt utformet for å kunne hoppe. Stoffet – kroppen og dens oppbygning – er altså en nødvendig betingelse, forutsetning, årsak. 3 Bevirkende årsak (Skirbekk: ‘den virkende årsak’) Den bevirkende årsaken er ”den første kilden til forandring (bevegelse) eller ro”, den direkte foranledningen til forandringen. Eksempler: Billedhuggeren er årsak til skulpturen. Faren er årsak til barnet. Bevirkende årsaker kan være både ytre og indre. De ytre virkeårsaker kommer nærmest hva vi (som barn av renessansen) legger i begrepet ”årsak”; den ytre grunnen til bevegelse/ forandring. Men det finnes også indre virkeårsaker. For eksempel når barnet lærer, er det en ytre virkeårsak, for eksempel en bok, en lærer, men også en indre: Barnet må selv ta læring av det det erfarer. (Dette har likhetstrekk med Platons læringsbegrep.) 4 Formålsårsak (Skirbekk: ‘den finale årsaken’) Formålsårsaken dreier seg om hvorfor, i hvilken hensikt, noe skjer. Eksempel: I forbindelse med ting som er laget av mennesker, er formen for eksempel skomakerens plan før han lager en sko (substans, det vil si helheten av form og stoff, for eksempel skinn), mens formålet er hensikten dette gjøres i: for å beskytte foten. I forbindelse med naturlige ting er dette mer uklart. Form- og formålsårsak kan på mange måter betraktes som to sider av samme sak, og ofte skjelner ikke Aristoteles mellom dem. Forsøk på å skille mellom Aristoteles’ formårsak og formålsårsak Formen gjelder altså artens spesifikke artsegenskaper, og den iboende trangen til å realisere disse fullt ut. Formålet dreier seg om hvorfor, i hvilken hensikt dette skjer: Hva er formålet med formens selvrealisering? Det skjer fordi det er naturens iboende mening, fordi virkeligheten oppfattes som en ordnet helhet (kosmos), et hierarki, hvor alt har sitt sted, sin plass. Naturens mening (logos) realiseres når hvert eksemplar finner sin plass, gjennom å realisere seg selv fullt ut. Det er formålet (det vil si virkelighetens mening, logos) som setter bevegelsen i gang. 6 Hensikten med fenomenet er det primære, hensikten er å fylle sin rolle, fylle sin plass innenfor helheten. Formens realisering skjer for helhetens (kosmos’) skyld. (Det greske begrepet kosmos betyr altså ”verden” i betydningen en ordnet, fornuftig helhet. Logos kan (i denne sammenhengen) forstås som den fornuften som ordner kaos til en ordnet helhet, til ”verden”. I lys av dette er det ikke så vanskelig å forstå at Aristoteles oppfatter virkeligheten eller naturen som besjelet og fornuftig, gjennomsyret av mening.) (Uformet materiale, for eksempel en gullklump eller stålbiter, kan ikke engang kalles stoff, fordi det ennå ikke er formet, har ingen spesifikk funksjon. Det er et ”fysisk objekt”, men ingen ”substans”, som innebærer både form og stoff. En substans er definert ved sin funksjon, sin form, ikke bare sitt materiale og sin romlige utstrekning (som et fysisk objekt er).) Det finnes to typer substanser, og de har ulik grad av ”værensfylde”, de befinner seg på ulike værensnivåer (ontologiske nivåer), kan vi si: Ikke-naturlige ting eller ”artefakter” (av lat. arte factum, ”laget av håndverk/kunst”), det vil si en menneskelaget ting, nytte- eller pyntegjenstand Naturlige ting: levende vesener, det vil si en plante, et dyr eller et menneske (+ de livløse elementene: jord, luft, vann og ild). Felles for disse levende og livløse naturgjenstandene er at de har prinsippet for bevegelse i seg selv. (Ilden ”vil” stige oppover, steinen ”vil” falle nedover, den ”streber” etter å falle.) Både når det gjelder artefaktene og de naturlige ting, er det slik at stoffet formes med henblikk på et formål. Forskjellen er at naturen følger en plan uten planlegging. Tingene streber altså, ifølge Aristoteles, mot sin egen fullkommengjørelse, streber mot virkeliggjøring av sin form (sitt vesen, sin egenart). Alle enkeltting er en slik spenningsfylt blanding av potensialitet og aktualitet, alt streber mot å virkeliggjøre sine iboende muligheter. I så måte gir Aristoteles en biologisk forklaring på forandringen – ikke en mekanisk. Dette kan framstilles slik: Form/stoff = sjel/legeme = virkelighet/mulighet (aktualitet/potensialitet) Ut fra dette ser vi at det virkelige for Aristoteles – som for Platon – ikke er identisk med det foreliggende, det gitte. Det virkelige er for Aristoteles tilblivelse, forandring, vekst – alle tings streben mot virkeliggjøring av sitt vesen (form). Virkeligheten får dermed også hos ham en dynamisk dybdedimensjon. Alt levende streber mot selvrealisering, virkeliggjøring av sin form, sitt sanne vesen. (Dette gjelder også mennesket: det må dannes, dvs. realisere, utvikle, sin menneskelighet – den er der ikke som et gitt faktum.) Det greske begrepet fysis – allnaturen – innebærer at mennesket blir sett på som en del av en naturgitt sammenheng. Fysis er en funksjonell totalitet der hver ting fungerer etter sitt mål. Og det å gå utover sin naturlige funksjon, er hybris (overmot) og kan føre til kaos. Den harmoniske realiseringen av hver tings naturgitte egenskaper, innenfor tingens naturlige funksjonssammenheng, er det rette – i naturen så vel som i samfunnet. 7 Denne læren om balansen og samspillet i naturen er i så måte en økologisk naturfilosofi. Det gode samspillet mellom de ulike livsformene og miljøet, innenfor naturens endelige grenser, utgjør kosmos – universet som et avgrenset og harmonisk hele. I et slikt perspektiv blir forurensning forstyrrelse, feilplassering. I et mekanisk, atomistisk univers finnes ingen forurensning, kun atomer som kolliderer. Økologien synes slik å være mer i slekt med Aristoteles’ naturoppfatning og – filosofi enn en mekanisk-atomistisk oppfatning av det værende. Om Aristoteles’ begrep om ”sjel” (psyche) Organismer er substanser i høyere grad enn artefakter, fordi de naturlige ting (organismene) har årsaken og prinsippene for bevegelse og stillstand i seg selv, en ”iboende drift til forandring”, som Aristoteles sier, mens artefaktene har det utenfor seg. Av alle ting (substanser) som finnes, er det altså organismene, det vil si alle levende vesener, som er de mest grunnleggende. Alt som lever har sjel: planter, dyr og mennesker3. Forståelsen av liv blir dermed meget sentralt i Aristoteles’ virkelighetsoppfatning. Det greske ordet for liv er bios, men grekerne omtaler også alt levende liv som empsychos, dvs. ”besjelet”. Begrepene liv og sjel er altså nært knyttet til hverandre. Og dette er et dypsindig og interessant poeng, fordi liv alltid handler om konkret liv: denne hesten, denne frosken, dette mennesket. Livskraft må altså være knyttet til tingenes individualitet. Som igjen gir en høyst interessant – og ny – dimensjon til Aristoteles’ begrep om form/sjel. For formen er det allmenne, sier Aristoteles, det som er felles for alle like ting… Men siden formen også forstås som stoffets besjeling – det som gjør den fysiske tingen levende, kommer vi ikke forbi at formen også må ha et individuelt aspekt. Formen må altså være både allmenn og individuell. Den fremragende norske filosofen Stian Grøgaard beskriver derfor grekernes forståelse av sjel som «det allment individuelle» (Grøgaard, Romantiske essays 2023, s. 45). «I en verden av ting», skriver Grøgaard om Aristoteles, «er noen ting levende, og med sjel menes det livet som beveger dem. Sjel skiller levende fra dødt» (Ibid, s. 40). Og han fortsetter: «Platonismen isolerer en sjel som utelukker en individualitet og historisk opprinnelse. Hos Aristoteles er det mellomposisjonen, ja egentlig sjelens kroppslighet, som sikrer sjelen individualitet» (ibid, s. 46). Igjen ser vi forskjellen til Platon: For Platon er tingenes idé (form/sannhet) noe ganske annet enn tingenes stofflighet: ideen er evig, mens alt fysisk er forgjengelig, på vei mot død.. Men for Aristoteles kan ikke disse to skilles fra hverandre: formen kan ikke skilles fra stoffet, sjelen kan ikke skilles fra kroppen, som betyr at formen/sjelen ifølge ham ikke er evig..4 Men heller ikke absolutt dødelig, siden den jo også innehar et universelt aspekt: den er felles for alle like ting.. I sin roman Doktor Faustus gir Thomas Mann en ganske så vakker beskrivelse av Aristoteles’ 3 Plantenes sjel utgjøres av evnen til å oppta næring, dyrenes sjel består i evnen til å oppta næring og å sanse. Menneskets sjel består i ernæringsevne, sanseevne og tenkeevne (fornuft). 4 Dette aspektet ved Aristoteles filosofi medførte at han gjennom store deler av middelalderen ble fordømt og avvist som en farlig tenker. Hans lære om form og stoff ble nemlig ansett som kjettersk, fordi den, mente man, bryter med tanken om sjelens udødelighet. 8 begrep om form: «Den er», skriver han, «enkeltvesenets engel, dets genius5, hvis vitende ledelse det gjerne stoler på» (Mann 1992, s. 87,88). Formen beskrives altså som noe gåtefullt og «engleaktig» i den enkelte skapning (den enkelte frosk, det enkelte menneske) – en slags individets skytsengel som «vet» mer enn enkeltindividet selv og som det stoler på og drives fram av.. Aristoteles’ verk Om sjelen utdyper denne forbindelsen mellom å være levende og å være en substans. Her sier han at sjelen forholder seg til legemet slik formen forholder seg til stoffet. En organismes sjel blir da nærmere bestemt dens karakteristiske måte å være på, det vil si dens form. Andre begreper Aristoteles benytter for det samme, er mulighet og virkelighet: Stoffet er mulighetsbetingelsen for formens virkeliggjøring. Hva er forandring? Både Aristoteles og Platon mener at det som kjennetegner sanseverdenen, er at den er i stadig forandring. Platon mener at det at tingene i verden alltid uavbrutt forandrer seg, er uttrykk for sanseverdenens ufullkommenhet. Virkelighetens ubestandighet, flyktighet, forgjengelighet må begrunnes ut fra et annet, bestandig, uforanderlig aspekt – hvis ikke kan den verken eksistere eller erkjennes. Dette fokuset innebærer imidlertid en nedvurdering av sanseverdenens foranderlighet. Forandring – og med den, hele den fysiske, materielle verden – er for Platon noe negativt, noe ufullkomment, og derfor uinteressant. For Aristoteles, derimot, er forandring et tegn på at alt er på vei mot fullkommengjøring. Naturen er en kokende gryte av forandringsprosesser som realiserer forskjellige formål. Aristoteles skiller mellom fire typer forandring: 1) Substansiell forandring der en ting oppstår og forgår, eks. når en hest fødes og dør 2) Kvalitativ forandring der en ting forandrer egenskaper, som når et blad går fra å være grønt til gult 3) Kvantitativ forandring der en ting får mer eller mindre av en egenskap, som når en katt vokser seg stor og tung. 4) Stedsforandring der en ting skifter plass i rommet, som når en stein raser ned fra en fjellside Aristoteles ser tilblivelse som en forandring hvor et materiale blir formet og først da blir stoff – og substans – i egentlig forstand. Begrepene stoff og substans betyr altså formet materiale. Hvis substansen er et artefakt, skjer dets tilblivelse ved at et materiale, for eksempel leire, formes av keramikeren til en kopp. Først da er materialet stoff, og dermed tingen en ting i egentlig forstand. Når et menneske blir til, skjer det ved at et materiale – menstruasjonsblodet (uformet materialitet) – gis form i unnfangelsen – av mannens sæd, som er det formgivende. 5 Genius er i romersk religion et guddommelig, usynlig vesen som er nøye knyttet til det enkelte mennesket, dets skytsånd. Genius fødes, lever og dør sammen med mennesket, og det påvirker menneskets handlinger og øver innflytelse på dets skjebne. En manns fødselsdag er hans genius' festdag; da får hans genius offer av familien og husstanden. 9 Resultatet blir en substans: et menneske, bestående av form (sjel) og stoff (kropp). Kroppen og tingen er formet materie. Aristoteles’ erkjennelsesteori (epistemologi) Det grunnleggende spørsmål innenfor de ulike filosofers erkjennelsesteori er: Hvordan oppnå forståelse av verden? Dette er en skjematisk fremstilling av hvordan Aristoteles svarer på dette spørsmålet: For Aristoteles begynner all forståelse med: Sansning – av enkelttingene (substansene) i verden rundt oss. Som, ved hjelp av hukommelse/erindring blir til ↓ Erfaring: mange minner om den samme tingen leder til evnen til å erfare: kjennskap til enkeltfenomener - at noe er tilfelle. Som, ved hjelp av vår abstraksjonsevne blir til ↓ Kunnskap: å ha en generell forståelse om ting som ligner hverandre – hvorfor noe er tilfelle, dvs. kjennskap til årsakene til at noe er som det er og forandrer seg som det gjør. På dette trinnet har man altså abstrahert det allmenne og vesentlige – altså tingens form/eidos) – fra det tilfeldige og individuelle: fanget de artsspesifikke egenskapene ved tingen – det som gjør tingen til det den er. Men innsikt er ikke bare innsikt i artsdefinisjoner (dvs formårsaken), for virkelig å kjenne et fenomen, må du altså også kjenne de andre årsakene til at det er som det er og forandrer seg som det gjør – jfr de fire årsaker. Aristoteles deler vitenskapelig kunnskap i tre typer: Produktive vitenskaper er teknologiske, det vil si angår de deler av virkeligheten vi kan bearbeide for våre formål. Praktiske vitenskaper angår menneskelivet og hvordan vi bør leve – individuelt (etikk) og kollektivt (politikk). Teoretiske vitenskaper studerer de mest grunnleggende trekk ved virkeligheten, dens allmenne og nødvendige strukturer og prinsipper. Dette studiet har verdi i seg selv, uavhengig av dets praktiske nytteverdi. Egenverdien henger sammen med tanken om at mennesket realiserer seg selv gjennom theoria, tilfredsstiller sin naturlige lengsel etter kunnskap. Vi skal konsentrere oss om de to siste. Først skal vi si litt om den teoretiske kunnskapen, deretter litt om den praktiske, nemlig etikken. 10 Hva kjennetegner teoretisk kunnskap? Aristoteles sier at det å ha vitenskapelig kunnskap er å vite hvorfor noe er tilfelle, det vil si viten dreier seg om å angi årsakene til et fenomen eller en prosess. Det å vite at himmelen er blå og at trærne mister løvet om høsten og får det tilbake om våren, er ikke i seg selv kunnskap. Kunnskap/forståelse innebærer å kunne redegjøre for hvorfor dette skjer. Den primære årsaken til naturlige substansers forandring er deres egen natur, deres form. Vitenskapelig kunnskap innebærer derfor å kjenne de naturlige tingenes form. Ved hjelp av abstraksjonsevnen skilles formen fra stoffet, og formen blir en forestilling, et allmennbegrep (en abstraksjon) i vår bevissthet. Formen uttrykkes i definisjonen av hva en substans er, altså er vitenskapelig kunnskap å kjenne til definisjonene av de ulike arter. (Hva er en frosk? Hva er en hest? osv.) En slik kjennskap til definisjoner gir viten om det meste i naturen – hvordan den enkelte organisme er bygd opp, og hvilke forandringsprosesser den gjennomgår. Vitenskapelig kunnskap er omfattende og systematisk. Kunnskap er å se at alt henger sammen. For å vite hva et menneske er: et levende vesen med fornuft, må man vite hva det er å være et vesen, hva det vil si å være levende, og ikke minst hva fornuft er. Å ikke ha viten betyr å være utlevert til verden, være stilt overfor en verden av enkeltfenomener – ting og forandringsprosesser – uten system og sammenheng. Verden fortoner seg da vilkårlig, det vil si tilfeldig og uforståelig og uforutsigbar. Hvordan oppnår vi teoretisk kunnskap? Teoretisk kunnskap oppnår vi altså - gjennom iakttakelse og beskrivelse av fenomenene - gjennom å lete etter generelle mønstre i det iakttatte - ved å formulere en hypotese om hva som kan være organismens natur/form – som forklarer hva den er og hvordan den forandrer seg Det å fremsette og prøve en vitenskapelig hypotese, er å gå ut over de konkrete iakttakelsene, fordi det å se en meningsfull orden, å se en sammenheng i det man iakttar, er en kreativ intellektuell evne som kjennetegner mennesket som et fornuftsvesen. Å se sammenheng, gi mening, forklare det vi ser eller sanser, stammer ikke selv fra sansningen, men fra tenkningen rundt det vi sanser. Å slik forklare, se sammenheng i, gi mening til det vi sanser, gjøres ved tre operasjoner: 1) Induksjon: På basis av iakttakelse av enkelttilfeller å fremsette en hypotese om hva som gjelder allment (for alle). Jeg har bare sett hvite svaner, ergo er alle svaner hvite. 2) Abstraksjon: Å fremheve noe (formen), og se bort fra noe annet, å velge ut visse trekk som avgjørende ved det vi iakttar, på bekostning av andre. 3) Idealisering: En definisjon sier noe om hva som normalt kjennetegner den arten substans man studerer. Man ser altså bort fra at unormale tilfeller, unntakstilfeller, finnes. De danner ikke malen. 11 Aristoteles’ etikk Nå skal vi si litt om Aristoteles’ praktiske filosofi, som omfatter etikk og politikk. Den praktiske filosofien skal altså ikke bare beskrive og forklare, men søke å forandre folks individuelle liv (etikk) og hvordan samfunnet er innrettet (politikk). Den har et praktisk siktemål; den vil gripe inn i tingenes tilstand, ikke bare stå på sidelinjen og analysere dem. Vi skal konsentrere oss om etikken. Aristoteles er konsekvent: I tråd med sitt teleologiske natursyn hevder han at også all menneskelig aktivitet er målrettet. Det er altså ikke bare naturens prosesser som har mål og mening, alle menneskets handlinger er rettet mot et eller annet formål, de skjer ikke vilkårlig. De er med andre ord rasjonelle: Når jeg gjør noe, er det fordi jeg ønsker å oppnå noe godt. Dette kan ligge utenfor handlingen (eksempel: å bygge et hus), eller målet kan være handlingen selv, som dermed er et mål i seg selv (eksempel: å handle rettferdig). Det må finnes et høyeste gode (formål) som alle handlinger og virksomheter er rettet inn mot – ellers ville vårt liv ikke henge sammen i en enhet, men splittes opp i flere del-liv. Da ville all vår streben bli tom og forgjeves, sier Aristoteles. Med dette mener han at hvis ingen av våre handlinger er rettet mot et høyeste formål som gir mening til alle de andre delmålene, blir alle handlingene vår bare middel til noe annet, som igjen er middel til et annet delmål osv. Ingenting anerkjennes altså som formål i seg selv, det vil si som betydningsfullt i seg selv. Og handlingene våre går på tomgang, blir ”tomme og forgjeves”, som Aristoteles sier – fordi de aldri kommer fram. Hva er det høyeste gode alle våre handlinger bør være rettet mot? – Lykke, svarer Aristoteles. Den velges alltid for sin egen skyld, er aldri på grunn av noe annet, et høyere gode. Det store spørsmålet blir altså: Hva er lykke? Hva er lykke? Hva er det gode liv? Er lykke det samme som å få tilfredsstilt sine ønsker og behov – for kjærlighet, god helse, rikdom, skjønnhet, venner, et interessant yrke, muligheten for intellektuell og kulturell stimulans, underholdning, reiser, opplevelser? Er det så enkelt? – Nei, sier Aristoteles. Lykke avhenger av hvilke behov og ønsker som innfris. Å føle nytelse ved å dominere og undertrykke andre, er ingen sann lykkefølelse. Lykken avhenger også av om det vi føler, er i overensstemmelse med den faktiske virkeligheten. Eksempel: Å leve lykkelig i den tro at ens dypeste ønsker om gjensidig kjærlighet og respekt fra ens nærmeste er innfridd, men faktisk å ta feil i sin tro, er ikke egentlig lykke, men å leve på en illusjon, en løgn. Det er ikke lykke, sier Aristoteles. Svaret på hva lykke egentlig er, er ikke så lett å finne som man kanskje kunne tro, sier Aristoteles, det utløser undring og vår naturlige trang til forståelse. Den delen av filosofien som undersøker dette spørsmålet, er altså den praktiske filosofien, som reflekterer over hvordan mennesket bør leve, individuelt (etikk) og kollektivt (politikk). 12 Etikken dreier seg om lykken slik medisinen dreier seg om helsen, sier Aristoteles. Hensikten med teorien er praksis: teoriens fullendelse i handling. I forsøket på å nærme seg et svar på hva lykke og det gode liv innebærer, understreker Aristoteles at det høyeste gode – lykke – må ses i forhold til menneskets natur, vesen: form. Hva er menneskets særegne væremåte? – Å leve deler vi med planter og dyr, å sanse deler vi med dyr. Det som er særegent for menneskearten, sier Aristoteles, er at vi har fornuft. Menneskets oppgave er altså å fullkommengjøre sin fornuft, sin form. Det er lykke. Menneskets vesen/form er å være et levende vesen med fornuft. Formen uttrykkes i definisjonen. (Det er verdt å merke seg at Aristoteles’ definisjon av mennesket som et zoon logikon eller animal rationale, det vil si et levende vesen med fornuft, er blitt stående i Vestens tradisjon.) Men husk: Fornuft er for grekerne noe mer enn noe som bare finnes i våre hoder. Menneskets fornuft er en flik, en avspeiling, et ”avtrykk” av den store verdensfornuften. Idealet om at tingene bør være fornuftig, er altså ikke snusfornuftig, men religiøst motivert. Det er slik virkeligheten selv er: fornuftig, balansert, harmonisk. Vårt mål eller oppgave er altså gitt for oss, i og med vår natur som mennesker. Det særegne ved mennesket er at vi har fornuft, at vi kan overveie hva vi vil gjøre, vurdere grunner for og imot ulike handlingsalternativ, og vurdere egne og andres følelsesmessige reaksjoner. Menneskets natur, vår fornuft, er både et faktum og et ideal for Aristoteles. Den sier noe om hva et menneske faktisk er, men den er også normativ; den sier noe om hva vi bør være. Å være et fornuftsvesen forplikter. Vi kan ikke velge vår natur – den er et faktum, men vi kan velge om vi vil virkeliggjøre, fullkommengjøre denne naturen, sier Aristoteles. Andre dyrs streben mot realisering av sin natur/form/egenart er basert på instinkt. Men mennesket må ville realisere sin natur, det må ikke. Dette er menneskets frihet: Vi må velge (ville) våre liv. Vi velger i hvilken grad vi vil virkeliggjøre vår egentlighet, vår ”sannhet”, vår natur: vår fornuft – et liv i harmonisk likevekt, speilende kosmos (verdensaltet), og den logos som gjennomstrømmer det. Etikk er for Aristoteles et spørsmål om selverkjennelse – å ta inn over seg hva man er som menneske: et etisk fornuftsvesen. Etikk er derfor også et spørsmål om selvbestemmelse: å ville leve opp til det idealet som er gitt i og med vår natur. Det er opp til hver enkelt av oss. Aristoteles om dyd Lykke er altså å realisere seg selv/virkeliggjøre sin natur (sin form), som for Aristoteles betyr å fullkommengjøre sin fornuftsevne. Men å fullkommengjøre seg selv som tenkende vesen er et tosidig prosjekt: Det innebærer både å få innsikt (teori) og å realisere denne innsikten i handling (praksis). Denne tosidigheten ved mennesket – at det å være et tenkende vesen både innebærer teori og praksis, tanke og handling – avspeiles i Aristoteles’ to definisjoner av mennesket: zoon logikon (et logisk, tenkende vesen) og zoon politikon (et politisk, sosialt vesen). 13 Det finnes ifølge Aristoteles derfor to typer menneskelige dyder: 1 Etisk dyd – karakterdyd (eller moralsk dyd). Karakterdyden dreier seg om våre moralske holdninger (som kan være både bevisste og ubevisste) som bestemmer hvordan vi følelsesmessig reagerer og handler i ulike situasjoner, f.eks om vi gledes ved og vil det gode. Karakterdyd angår altså erfaringen, hvordan vi faktisk forholder oss og reagerer på en situasjon (før vi rekker å reflektere over den). Et menneske med etisk dyd besitter holdninger hvor følelser og handlinger uttrykker ”den gylne middelvei” mellom to ytterpunkter, sier Aristoteles. Eks: mot (mellom feighet og dumdristighet), rettferdighet (mellom egoisme og selvforglemmelse) 2 Intellektuell dyd – har med fornuft, argumentasjon og vitenskapelig kunnskap å gjøre. Det finnes flere intellektuelle dyder: episteme (visdom) – fremragende tenkning om tilværelsens dypeste årsaker og prinsipper; fronesis (klokskap) – fremragende tenkning om menneskelig samhandling; poiesis (kunnen/kunst) – fremragende tenkning i forbindelse med det å produsere/skape noe. I etisk sammenheng er altså ”klokskap” (fronesis) den dyden det er om å gjøre å erverve. Den som har intellektuell dyd, vet hvorfor noe er godt eller dårlig, det vil si hvorfor den gylne middelvei (se nedenfor) er det rette, og hva ”middelveien” egentlig innebærer fra situasjon til situasjon. Aristoteles mener – fordi han også i sin etikk vektlegger erfaringen – at klokskap, det vil si etisk innsikt er et resultat av karakterdyd. Mennesket må altså ha erfart/opplevd at noe er etisk godt før det kan forstå hvorfor noe er etisk godt. Å ha en god karakter (karakterdyd) er altså en forutsetning for å få etisk innsikt (klokskap). (NB! Merk forskjellen til Platon!) Om etisk dyd og Aristoteles’ syn på følelser og fornuft For Aristoteles er det ikke noe skarpt skille mellom følelser og fornuft. Følelsene er blandet med fornuften. De inneholder en vesentlig fornuftsdimensjon. En følelse består av to elementer: - en oppfatning om ting i verden (som kan være sann eller falsk) - en reaksjon (som kan være passende eller ikke) på verden slik vi oppfatter den Eksempel: Sinne er en følelsesreaksjon på verden slik vi oppfatter den. Poenget er at denne følelsesreaksjonen er en følge av en bestemt oppfatning: at man mener man er blitt utsatt for en krenkelse. Oppfatningen som ligger til grunn for følelsen, er altså noe tenkt, vurdert: ”Blir jeg ikke nå krenket, egentlig?” Oppfatningen kan være sann, rasjonell, eller ikke. Hos en person med etisk dyd vil både situasjonsoppfattelsen og følelsesreaksjonen være fornuftig, det vil si i overensstemmelse med situasjonen. Etisk dyd (karakterdyd) er dermed en virkeliggjøring av fornuften. Hvis den sinte personen i eksempelet ovenfor hadde vært fullt ut fornuftig, sier Aristoteles, ville han ikke følt sinne i situasjonen. Fornuft innebærer med andre ord å føle det rette, det vil si akkurat passe mye i alle livets situasjoner. Stormende følelses-utbrudd vitner altså om manglende etisk dyd (karakterdyd). 14 Etisk dyd/karakterdyd innebærer altså å føle og gjøre det rette (ikke for mye eller for lite) i de situasjoner vi befinner oss i. Dette innebærer en bestemt holdning – den gylne middelvei – til oss selv og verden – en holdning som samtidig er uttrykk for balanse likevekt – fornuft. Hos en person med karakterdyd vil det aldri oppstå konflikt mellom følelser og fornuft, fordi begge deler virkeliggjør den samme fornuften. Derfor er ikke karakterdyd det samme som karakterstyrke. Den karakterfaste er splittet, han føler ”feil” – han gjør jo noe han egentlig ikke vil, mens den dydige gjør det han også vil. Å ha dyd er altså ikke bare å (tvinge seg til å) gjøre det rette, men å ville det. Svakheter ved Aristoteles’ argumentasjon ut fra biologi og ”det naturlige” Ifølge Aristoteles er det noen mennesker eller grupper av mennesker som har en menneskenatur som fra naturens side er ufullstendig utviklet. De mangler forutsetninger for å realisere den menneskelige natur (form), det vil si fornuftsevnen. Dette begrunnes altså biologisk; noe mangler dem fra naturens side: - Kvinnen er en ”misdannelse”, en mangelfullt utviklet mann, en ”ufruktbar mann”(!), som Aristoteles sier. Hun er altså et avvik fra normen om det mangelfrie menneske, som er mannen. Definisjonen av et menneske (”et levende vesen med fornuft”) omfatter altså bare menn. - Slaver. Aristoteles formulerer til og med en teori om den ”naturlige” slave; noen mennesker er født med ”slavenatur”. Kvinner og slaver kan ifølge Aristoteles ikke realisere seg fullt ut som mennesker fordi deres fornuftsevner ikke er fullt utviklet. Disse menneskene frarøves ikke bare sine politiske rettigheter, men også muligheten for lykke og dyd, fordi dette henger sammen med selvrealisering: å fullkommengjøre sin menneskenatur, sin fornuft. Aristoteles mener at naturen gjennomsyres av prinsipper om mulighet og virkelighet, mål og middel (form og stoff); ting som styrer og ting som blir styrt. Skillet mellom mann og kvinne, slave og fri speiler bare naturens hierarkiske orden. Overført på menneskenes verden er det slavenes lodd å utgjøre pyramidens laveste trinn. Men å bruke naturen som modell eller mal for samfunnsmessige forhold, er ikke bare feilaktig, men også etisk uholdbart, vil mange hevde. Det er feil fordi naturprosessene er nødvendige, det vil si umulige å forandre. Men slik er ikke samfunnet; her er jo forandring høyst mulig. Det er uetisk fordi det å si at noe er ”naturlig”, er å si at det må være slik, og dette er å sementere, godta, rettferdiggjøre kanskje dypt urettferdige og under-trykkende samfunnsforhold, som derved opprettholdes. Men undertrykte grupper kan jo faktisk frisettes! Jf. slaveriet, kvinnenes stilling. Samfunnet kan forandres, fordi det nettopp ikke er natur. Aristoteles anklager Platon for å vende seg bort fra denne verden, og kritiserer hans abstrakte idealisme: å peke mot en ideal, abstrakt virkelighet, det verden burde være. Nei, sannheten finnes i verden, sier Aristoteles. Det er denne verden han er interessert i. Han vil fokusere på verden slik den er, ikke hva den ideelt sett kunne ha vært. Men her viser Aristoteles’ kritikk 15 av Platons idealisme en slagside: Han blir for aksepterende i forhold til virkeligheten rundt seg. Han betrakter staten, det vil si sin samtids konkrete bystat, som ”naturlig”. Derfor blir også alle dens rådende normer og ordninger sett på som naturlige, for eksempel synet på kvinnene og slavene. * 16