Forelesningsnotater om filosofibegrepet - og Gadamer (1) PDF

Litt om filosofibegrepet -- og om Hans Georg Gadamers hermeneutikk/fortolkningsteori **Om begrepet *filosofi* -- og kjærlighet** Det er Platon som bestemmer innholdet i begrepet «filosofi». Ordet er sammensatt av to greske ord: *filia,* som betyr vennskap/forelskelse/kjærlighet, og *sofia,* som be...

Litt om filosofibegrepet -- og om Hans Georg Gadamers hermeneutikk/fortolkningsteori **Om begrepet *filosofi* -- og kjærlighet** Det er Platon som bestemmer innholdet i begrepet «filosofi». Ordet er sammensatt av to greske ord: *filia,* som betyr vennskap/forelskelse/kjærlighet, og *sofia,* som betyr visdom/innsikt. *Filosofi* betyr dermed "kjærlighet til visdom" -- eller med andre ord: sannhetslengsel, nysgjerrighet, vitebegjær, kunnskapstørst, undring.. Et av filosofiens store spørsmål angår nettopp dette, om reell viten/kunnskap om verden er mulig -- eller om vi er bundet av den etablerte 'sannheten' og 'kunnskapen' som gjelder for det samfunnet vi lever i. Er det slik at vi er henvist til vår kulturs/våre egne 'sannheter' eller går det an å fri seg fra disse? Og i tilfelle -- hvordan? Jo, ved å lete, lengte og undre, sier Platon -- eller mer presist: ved å 'elske visdommen'. Interessant nok knytter altså Platon filosofi til *kjærlighet*. Han bruker også ordet *eros* (kjærlighet, forelskelse, begjær), som synonym til *filia* -- og skriver en hel bok (dialog) om dette kjærlighetsbegrepet. Denne boka/dialogen er et av Platons største mesterverk og heter *Symposion.* (Den er på vårt pensum, så den skal vi snakke mer om siden.:) Å tenke godt, dvs. bedrive filosofi er en form for kjærlighetshandling, sier Platon. På hvilken måte? Jo, for det å lengte mot visdom/sannhet innebærer en ydmyk innstilling, fordi det å lengte mot noe, betyr at man erfarer å *mangle* dette. Filosofi/kunnskapslengsel/vitebegjær er derfor uttrykk for *selverkjennelse*: en innrømmelse av å *ikke* vite, *mangle* svar, men være *på vei*. Filosofi er noe prosessuelt og markerer en stadig bevegelse *utover* jeget/egoet -- det jeg allerede tror og vet -- og dette er en form for tenkende hengivelse -- eller ja, kjærlighet. Filosofen er dermed mer lik barnet -- som fri fra egen selvhøytidelighet er på vei mot nye erfaringer, nye innsikter -- enn den voksne som tror at man har forstått mangt og mye og som kan bli belærende og retthaversk i møte med annerledes tenkende. Poenget er at denne 'voksne' måten ikke er filosofisk, fordi den mangler ydmykhet, dvs. nysgjerrighet, lyttende oppmerksomhet, ja kjærlighet (til visdom). (Platon fremhever *sofistene* som selve motpolen til filosofene -- mer om dette i en senere forelesning.) Og her, vil jeg tro, står vi overfor noe like gyldig og velkjent i dag som på Platons tid: Hvor fristende og deilig det kan være å tro at man vet beskjed og kan belære, gjerne også irettesette/kritisere andre som tenker annerledes. Hvor vanlig det er å observere -- i seg selv og andre -- hvordan vi nesten instinktivt forsvarer våre egne meninger og oppfatninger (våre 'sannheter) mer enn å virkelig åpne oss for andres. Hvordan andre synspunkter og argumenter ofte enten ignoreres, avfeies som irrelevante, eller rett og slett idiotiseres.. Mens en *filosof*, slik Platon bestemmer ordet, vil åpne seg for andres synspunkter og argumenter -- og la dem bevege sjelen. Fordi dine perspektiver kan *utvide* min egen horisont og dermed berike mitt eget liv. Så det er kanskje *det* *motsatte* av filosofi vi ser mest av i verden rundt oss (og kanskje i oss selv): (Skrå)sikkerheten på det man selv mener og tror -- en sikkerhet som kan føre til at man lukker seg for andre argumenter, som igjen kan føre til en arrogant og fordømmende holdning overfor alle som mener noe annet og/eller et snevert og navlebeskuende blikk på tilværelsen. Sannhetskjærlighet eller filosofi går selvkjærligheten på klingen; for filosofen er det viktigere å åpne seg for det bedre argument enn å tviholde på sine egne. At filosofen lengter etter, ja begjærer sannheten sier altså noe om at tenkning/filosofi involverer følelser -- sterke følelser! Platon snakker om en lidenskap så sterk at den for en utenforstående vil se ut som vanvidd -- filosofen synes å være forrykt! At han tvert imot er henrykt, nemlig «rykket hen i Gud», er skjult for mengden, sier Platon. Filosofi er altså ingen nøytral, objektiv avstandsbetraktning av et saksforhold. Nei, sann tenkning involverer hele mennesket: intellekt *og* lidenskap. Dermed utfordrer Platons filosofi hele den vesterlandske, godt innarbeidede oppfatningen av *skillet* mellom fornuft og følelser.. **Visdomskjærlighetens (filosofiens) tvetydighet** **En guddommelig 'rest'** Menneskets kjærlighetsfylte lengsel er rettet mot alt som er *sant, skjønt* og *godt*. Dette er ord Platon bruker for å beskrive *det fullkomne/det guddommelige* -- og som han også omtaler som «ideenes verden», dvs. den sannheten/virkeligheten som eksisterer bak vår synlige virkelighet. Menneskets nysgjerrighet og undring er egentlig uttrykk for sjelens dype 'hjemlengsel', sier Platon, for sjelen hører nemlig hjemme i ideenes verden og lengter tilbake til den. Vår nysgjerrighet og kunnskapstørst er altså dypest sett uttrykk for sjelens lengsel hjem til «gud»/«kosmos»/«ideenes verden» og vitner om en guddommelig rest eller gnist i mennesket: At vi i dypet av vår sjel bærer med oss en latent, ulmende 'viten' eller anelse om det sanne/guddommelige... Derfor lengter vi, derfor strekker vi oss.. Fordi vi aner at det er noe å finne.. **Mennesket hører jorden til** Kjærlighetslengselen er uttrykk for vår menneskelighet, vår dødelighet og tilkortkommenhet -- at vi hører jorden til. En gud lengter ikke. En gud er fullkommen og har ingen mangler -- og kjenner derfor ingen lengsel, ingen nysgjerrighet eller undring. En gud kan derfor ikke elske -- det er det bare mennesket som kan, sier Platon. Kjærligheten (*filia*/*eros*) hører *mennesket* til. Det å begjære, berøres av, fascineres, lengte mot.. vitner om vår menneskelighet, at vi er begrenset og feilbarlige. At vi *ikke* vet, at vi *ikke* er fullkomne.. Vårt søkende, lyttende, nysgjerrige sinn (vår kjærlighet til visdom) handler altså om to ting på en gang: menneskets tilkortkommenhet og mangel, at vi mangler fullkommenhet -- *og* at det samtidig finnes en guddommelig 'rest' i menneskesjelen, en anelse om det guddommelige. Begge disse ulike sidene ved å være menneske trekker i samme retning, både vår anelse (guddommelige gnist) og vår jordiske tilkortkommenhet (at vi er begrensede, ufullkomne *mennesker* -- ikke guder) skaper en kjærlighetslengsel, et oppmerksomt, lyttende sinn, et løftet hode, en urolig dragning mot alt som er sant, skjønt og godt.. Menneskets visdomslengsel, dets ønske om å forstå, innebærer altså en stadig bevegelse *utover* seg selv -- en aktpågivenhet overfor noe *annet*, noe man søker mot/ønsker seg (fordi man erfarer å *mangle* det).. Å være *filosof* innebærer altså en holdning som best kan beskrives som kjærlighet -- fordi hengivenheten og forpliktelsen overfor det sanne og gode er viktigere enn å styrke selvet. Filosofi (kjærlighet) er derfor det motsatte av makt. **Filosofi som *kritikk* av det bestående** Filosofi dreier seg ifølge Platon altså om å avsløre skinn-viten eller falsk forståelse -- både i seg selv og i samfunnet. Å se andre aspekter ved virkeligheten enn de rådende innebærer derfor ofte en kritikk av de etablerte sannheter. Dette er også en viktig side ved det å tenke godt/innta en filosofisk holdning til verden (og seg selv): Hele tiden lete etter nyansene ved et saksforhold, en situasjon eller et menneske. Ikke nødvendigvis godta det alle andre mener og tror er sant. **Oppsummerende** Platon er altså brilliant nok til å se -- og fortelle alle oss andre -- at det er dette som er det genuine - og geniale -- ved å være menneske: vår evne til å se og bli beveget/berørt av noe annet enn seg selv. Det å kunne erkjenne og anerkjenne en annens skjønnhet/verdi/sannhet. Denne kongstanken fra Platon, om hva filosofi/det å tenke godt er, er altså blitt bevart og bekreftet, utviklet og videreført opp gjennom århundrene -- og denne tankearven fra Platon er en viktig grunn til at ex.phil også i vårt norske utdanningssystem blir betraktet som en viktig forberedelse eller 'inngangsportal' til høyere studier: Å bli akademiker innebærer å lære seg å 'tenke godt', altså en tenker som alltid åpner seg for andres meninger og argumenter og som når som helst er rede til å endre sine egne 'sannheter' i møte med nye, andre, bedre argumenter enn sine egne. Med andre ord: bli en *filosof*, slik Platon bestemmer dette ordet. Filosofi er altså ikke først og fremst et fag, men en holdning, innstilling: et åpent, søkende sinn, en alvorsfylt oppmerksomhet og dragning mot alt sant, skjønt og godt. Det å elske sannhet høyere enn sine egne overbevisninger. En slik uselvisk forpliktelse overfor sannhet -- i motsetning til sine egne sannheter -- virker *dannende* på personligheten, det vil si utvikler oss i retning av større moralsk og personlig integritet, hevder Platon. En slik forpliktelse på sannhet innebærer også ofte kritikk av samfunnets (og mine egne) rådende 'sannheter'. Det å være filosof krever derfor *mot*: meningers mot. Hans Georg Gadamers hermeneutikk/fortolkningsteori -- høyaktuell videreføring av den platonske arven. Hvordan vi iflg. Gadamer blir en god leser/fortolker. **Hermeneutikk betyr *fortolkningsteori***. **Hermeneutikkens store navn er Hans Georg Gadamer (1900-2002). Elev av Heidegger, som han har det meste fra, men det er Gadamer som er blitt stående som hermeneutikkens ruvende skikkelse. Hovedverk: *Wahrheit und Methode* ("Sannhet og metode") fra 1960.** Et vesentlig kjennetegn ved en tekst er at den er meningsbærende. **En tekst er altså bærer av mening. Men i hvilken forstand? -- Hva er det som gjør den meningsbærende? Er det noe i «selve teksten»? Eller er det noe leseren *tillegger* teksten?** Hva er egentlig hermeneutikkens oppgave? Det er i hvert fall ikke slik at en tekst nødvendigvis er meningsløs fordi vi ikke umiddelbart forstår den! Noen bøker/tekster synes aldeles uforståelige ved første møte. Men dette er bare tilsynelatende. Ved alvorlig, oppmerksom lesning vil også slike tekster vi trodde var komplett uforståelige, kunne åpne seg for oss.. **Verdien av det fremmedartede, det annerledes, 'rare' og uforståelige** F**ørst i møte med det *fremmede*, sier Gadamer, settes *mitt* *særpreg* i relieff**, dvs. først *da* gis jeg en mulighet til å gjennomskue at min egen horisont er for snever -- og se nødvendigheten av å åpne nye rom i bevisstheten. Jeg tvinges til å stille nye spørsmål og overskrider derved rammene for min tidligere forståelse. Dermed gis vi en grunn til å strekke oss - og modnes. Først i møte med det vi *ikke* gjenkjenner, ikke forstår, ikke kan plassere, gis vi en gylden anledning til å forstå noe *nytt*, noe vi *aldri* har erkjent før. **Fordommer og forståelsens horisont: Alle mine fordommer (for-meninger) utgjør min forståelseshorisont** **Når vi snakker om å innse at egen horisont er for snever, bruker vi Gadamers eget begrep om «forståelsens horisont», det meningsuniverset vi alltid tenker ut fra, vårt allerede etablerte tankegods -- meninger, holdninger, oppfatninger teorier, normer, verdier -- preget av det samfunnet/kulturen og den tidsepoken vi lever innenfor.** **Hele dette tankegodset består av det Gadamer omtaler som «fordommer», dvs. «for-meninger», meninger og oppfatninger vi har 'på forhånd', dvs. de oppfatningene vi har adoptert fra det samfunnet vi lever i, de tolkningene av verden vi sosialiseres inn i. Bare det å lære å snakke -- tilegne seg et språk -- innebærer en mengde tolkninger, dvs. oppfatninger av verden. Språket vi lærer er altså ikke nøytralt, men fullstappet av meninger og oppfatninger -- tolkninger -- av hva gud og verden og mennesket er\...** Men hvis all teksttolkning er avhengig av *det fortolkende subjektet*, oppstår noen vanskeligheter: **Gadamer mente at hermeneutikk var mer enn en metode**, dvs. teknikker for å forstå en tekst. Hermeneutikken er en lære om *den menneskelige forståelse* generelt. Hermeneutikken angår altså noe mye mer grunnleggende enn metodespørsmålet, nemlig spørsmålet om hvordan den menneskelige forståelse arter seg. Å lære en metode *forutsetter* forståelse, dessuten: kjennskap til en metode er ingen garanti for at man *forstår* det man undersøker. **Gadamer er opptatt av tekstenes budskap, det innhold de søker å formidle.** Å forstå en tekst blir dermed å forstå den «saken» teksten uttrykker. Dette forrykker fokuset i retning bort fra tanken om teksttolkning som subjektiv og vilkårlig, og henimot noe objektivt foreliggende; nemlig tekstens budskap. Gadamer hevder at all forståelse er *språklig* *formidlet* og *historisk* *betinget*. Hva betyr det? - At forståelse er språklig formidlet betyr at forståelsen «bor» i språket, dvs. ingen forståelse uten språk. Motsatt f.eks Descartes (som vi skal bli kjent med senere) som mente at forståelse var en evidens-erfaring, en intuisjon forut for språket, som så i etterkant forsøkes formidlet gjennom språkbruk. Dette, å ikle en intuitiv visshet språk, var iflg Descartes den viktigste årsaken til misforståelser. For Gadamer er det annerledes. Han hevder at all forståelse er språklig formidlet, dvs det finnes ingen forståelse forut for eller uavhengig av språket. - At forståelsen er historisk betinget betyr at forståelsen skjer ut fra et allerede etablert utgangspunkt: Det «her og nå» som omgir den forstående. Ingen forståelse skjer uavhengig av tid og rom, den skjer på et best sted og i en best tid -- som farger forståelse. Den er altså historisk betinget. (Historismens innsikt.) Forståelse er altså ikke et a-historisk fenomen, vi forstår noe ut fra det vi allerede har forstått. Å forstå er å sette noe i relasjon til noe annet, en forutforståelse vi allerede besitter. Dette, det vi allerede har forstått, alle våre holdninger og meninger og oppfatninger om verden, kaller Gadamer altså for *fordommer*. **En fordom er ikke noe negativt, det betyr bare en dom som foreligger på forhånd. En for-mening**. Tolkningsprosessen er altså en stadig, uendelig (sirkel)bevegelse mellom det gitte/(er)kjente og det nye/u(er)kjente. - Hvor vi aldri kommer helt «i mål». Vi kan aldri vite om vi har en adekvat forståelse av noe.. Å forstå er å alltid være på vei mot og aldri mene seg å ha funnet sannheten. (Også her ser vi lenken tilbake til Platon, som Gadamer for øvrig hadde studert inngående.) Fordommene er ikke isolerte enkelt-oppfatninger, de er vevet i hverandre som et hele. De utgjør et univers, det mer eller mindre bevisst menings-univers vi alle opererer med, og som varierer fra tidsepoke til tidsepoke, fra kultur til kultur, og fra menneske til menneske. Det er dette (menings)universet, nettverket av for-dommer, for-meninger, Gadamer omtaler som vår *forståelseshorisont*. Den horisonten vi «leser», dvs. gir mening til verden ut fra. **Dette er interessant: Dette kan tolkes som at hvis man bare *bekrefter* det man allerede vet, *styrkes* i det man alltid har trodd, finner ingen reell forståelse sted.** Forståelse er å forandre, se noe nytt, nettopp å «utvide sin horisont». Innsikt skjer altså ved å *utfordre* det man allerede mener og tror - og ikke bare bekrefte sitt ståsted. Her ligger en kritisk ansats i Gadamers hermeneutikk som kanskje noen ganger overses. **Min forståelseshorisont er ikke først og fremst individuell, den er sosialt og historisk betinget (bestemt) - et resultat av den tiden og kulturen jeg lever i. De oppleste og vedtatte sannheter få eller ingen stiller spørsmålstegn ved.** En tids og en kulturs felles (og ofte ubevisste) tankegods. Min forståelseshorisont er altså iflg. Gadamer et uhyre sammensatt kulturelt produkt, som «skaper» den måten jeg tenker på. Og ingen kan ha full oversikt over *betingelsene* for hvorfor vi tenker/vurderer/gir mening til verden som vi gjør, dvs. ha oversikt over sin horisont.. Også de tekstene vi står overfor er uttrykk for en forståelse som befinner seg innenfor «sin» horisont. Teksten avspeiler de kulturelle strømningene i den tiden den er skrevet. Det er altså to horisonter som står overfor hverandre: **leserens** og **tekstens**. **Men hvordan er forståelse mulig? Hvordan unngå at leseren projiserer sine subjektive lesninger inn i teksten? Hvordan overskride den store forskjellen som finnes mellom ulike tidsepoker?** - Å *overse* den reelle forskjellen mellom oss og fortiden, er å være blind for alt som ikke umiddelbart er gjenkjennelig. Da oversetter vi tekstens mening glatt inn i vår egen tid -- og kan misforstå og overse hva teksten egentlig forsøker å formidle. - Å anerkjenne en absolutt forskjell mellom oss og fortiden er det samme som å ikke kunne komme i berøring med fortiden. Da er fortiden og dens tekster som et «lukket land». Noe må være felles felles fordommer **Gadamer løser floken ved å hevde at forståelse skjer ved** - At leseren åpner seg, gir seg hen til teksten. Leseren skal *forutsette tekstens fullkommenhet*, sier Gadamer, vi skal altså tro at den har noe vesentlig å si til meg og mitt liv.. Dette er et klassisk tema i diskusjoner om erkjennelse og forståelse. *Ingen kan forstå det en ikke elsker,* sier Augustin*.. Sannhetslengsel er en sterk, ja erotisk kjærlighetslengsel,* sier Platon*..* Hva tror dere menes her? Bør vi ikke være kritiske? \- Ikke i utgangspunktet, sier Gadamer, da ser vi bare oss **selv** -- og lukker for innsikt av noe *annet* enn det vi hittil har forstått. Forståelse handler om å våge å utsette seg, sette seg selv og alt en står for på spill i møtet med det fremmede. Bare slik kan det komme til orde. *Forståelse* forutsetter å gi seg hen, noe som er i slekt med kjærligheten, dvs. å ville overskride seg selv og bli *ett* med noe annet.. Mens *kritikk* ofte handler om å styrke/bekrefte sitt jeg (selvforsvar) ved å opprettholde av *avstand* mellom meg og den/det andre. Dette prosjektet står i fare for å overstyre, overse den/det andre... - Dernest skal våre feillesninger korrigeres, de fordommer som står i veien for forståelse skal lukes vekk. Dette skjer gjennom den såkalte «hermeneutiske sirkel», forståelsens sirkelbevegelse. Leseren må, så å si på tekstens vegne forsøke å la dens horisont komme til syne. Dette kan bare gjøres ved å respektere tekstens annerledeshet -- ellers gjenfinner leseren bare seg selv. (Kretser om og bekrefter seg selv i stedet for å rykkes utover seg selv å se noe nytt -- å *utvide* sin horisont.) Fortolkningsprosessen eller sirkelbevegelsen dreier seg om at vår forståelse av teksten endrer vår selvforståelse, som igjen åpner for en ny tolkning av teksten, som igjen gir ny selvforståelse osv. osv\... - Ved slik å «lytte» seg inn i teksten ved å korrigere seg selv, kan tekstens budskap komme til orde. Dette kaller Gadamer en *horisontsammensmeltning*. Men vi kan i prinsippet aldri vite om vår forståelse er adekvat (fullstendig, dekkende, god), så fortolkningsprosessen eller selvkorrigeringsprosessen er i prinsippet uendelig. Forståelse er mulig bare dersom det er noe som i utgangspunktet forbinder de ulike horisonter, leserens vs. tekstens -- noe likt altså, på tross av spennet i tid og kultur. Dette felles, som binder min horisont sammen med tekster fra tidligere tider, er felles fordommer. Tidligere verker har preget vår kultur, hatt en virkning på ettertiden. Dette kaller Gadamer *virkningshistorie* eller *tradisjon* (tradisjonsformidling, å gi videre, overlevere). Dette er den røde tråden som spinner gjennom historien og forbinder tekst og tolk. I kraft av sin virkningshistorie inngår disse tidligere verkene allerede, mer eller mindre omfattende, mer eller mindre bevisst, i fortolkerens forståelseshorisont. Derfor er *ikke* teksten et totalt lukket og fremmed land -- noe i meg kan gjenkjenne det teksten omtaler, fordi det også er en del av min forståelseshorisont, min måte å lese verden på -- selv om vi kanskje ikke er klar over det... Tekstene dreier seg ofte om sannhetssøken, om etiske verdier, om kjærlighet eller rettferdighet -- og fordi deres budskap, gjennom tradisjonens overlevering, har skrevet seg inn i vår forståelseshorisont, kan vi forstå hva den enkelte tekst forsøker å si om disse tingene. Vi er allerede innforstått, de samme tankene lever også i oss. **Oppsummerende** Reell forståelse -- av en tekst, en handling, et kunstverk, en religion -- er mulig, sier Gadamer, gjennom å - Forutsette tekstens (handlingens kunstverkets, religionens) fullkommenhet -- dvs. åpne seg i dypt alvor for det man ikke kjenner og la det berøre sjelen.. - Kaste frem et tolkningsforslag -- og så: være i stand til selvkorrigering/selvavsløring: Ved videre lesning innse at min tolkning/forståelse var feil, det var ikke dette jeg trodde som var bokas/kunstverkets/religionens/handlingens budskap -- og så prøve en ny tolkning -- med påfølgende selvkorrigering. («Den hermeneutiske sirkel») - Etter å ha luket ut alle mine egne/min egen tids oppfatninger i tolkningsarbeidet, kan jeg nærme meg tekstens budskap, nærme meg det Gadammer kaller en «horisontsammensmeltning» -- en lesning av teksten ut fra de oppfatningene/fordommene teksten og jeg/min egen tid har felles, dvs. oppfatninger fra fortiden som fremdeles lever i min tid, min forståelseshorisont. \*