Vitenskapsfilosofi PDF

Vitenskapsfilosofi Empirisme og positivisme Klassisk empirisme - John Locke (1632-1704) den første klassiske empirist. Mente at ingen er født med kunnskap og alt kunnskap kommer fra erfaringen. - George Berkeley (1685-1753) – tilhenger av idealismen fordi han mente erfaringer er åndelig/subjektive opplevelser. Sanseerfaringer og de sinn som har disse erfaringene (menneskenes sinn og Guds sinn), er det eneste som eksisterer. Virkeligheten består av Guds sanseerfaringer. - Ontologiske teorier – teorier om hva som eksisterer. Materialismen og idealismen. Idealismen er det motsatte av materialismen, enten at materien er virkelighetens grunnvoll, men noen mener det er det eneste som finnes. - David Hume (1711-1776) – mest innflytelsesrike av britiske empirister. Bare to typer kunnskap: erfaringskunnskap og kunnskap om forholdet mellom forestillinger (logisk kunnskap). Var subjektfilosof – fokuserte på det individuelle subjektet. «Ifølge den type filosofi er individets subjektive opplevelser eller tanker ufeilbarlige og grunnlag for all kunnskap». Impressions and ideas – inntrykk og forestillinger. Indre inntrykk: følelser Ytre inntrykk: noe man ser eller hører Inntrykk er intense og livfulle Forestillinger/allmennbegreper – kopier av inntrykk – alt bevissthetsinnhold (det som finnes/kan finnes i vår bevissthet) fra erfaringen. Ville analyse forestillinger (begreper) og se hva som førte tilbake til erfaringer eller logiske sannheter. Kausalitet (årsaks- og virkningsforhold). Rekkefølge – årsak før virkning, vet vi ved hjelp av erfaringen. Kontakt – årsak i kontakt med virkning Nødvendighet – «Det gir ikke mening å si at A forårsaket B med mindre A forårsaket B med nødvendighet. Men denne nødvendigheten kan ikke ses, luktes, høres eller tas på. Kort sagt, den kan ikke erfares». Kan ikke bevise at det finnes årsaksmessige nødvendigheter, men vi tror på det fordi vi er vant til at ting skjer i en viss rekkefølge. - - - Induksjon – man ser flere hvite svaner kommer og trekker beslutningen at alle svaner er hvite. Kan ikke utelukke at det finnes andre farger som vi ikke har sett. Gir oss ikke sikker kunnskaper, baserer fremtiden på det vi ser i nåtiden. Hume mente også at vi ikke kan utlede normative utsagn fra utsagn om fakta, altså at vi ikke kan utlede «bør» fra «er» (Hume 1972).4 Anta at jeg forsøker å begrunne at man ikke bør begå mord med henvisning til fakta. Min begrunnelse kan se sånn ut: Premiss 1: De fleste mennesker ønsker å unngå lidelse (utsagn om fakta) Premiss 2: Mord skaper store lidelser (utsagn om fakta) Konklusjon: Man bør ikke begå mord (normativt utsagn) Immanuel Kant (1724-1804) tysk filosof. - - - - - - Imponert og provosert over Humes tenkning. Syns skeptisismen hans var en skandale for filosofien. Påstander om at erfaring eller logikk gir kunnskaper overskrider (transcenderer) erfaring og logikk. De er transcendentalfilosofiske av natur. Transcedentalfilosofien prøver å finne betingelsene ved erkjennelse, og for moralske og estetiske dommer. Kant mente at både matematikkens, geometriens og transcendentalfilosofiens sannheter er syntetiske a priori-sannheter. Syntetiske a-priori-sannheter er en viktig del av transendental filosofi. Det er ideer og sannheter som kan bli erkjent uten å være avhengig av erfaring. Kunnskapen om tid og rom er transcendental kunnskap, en del av erkjennende subjektet. Forstnandsbegrepene (kategoriene) – eksempler: begrepene om ting og om årsak. «De egyptiske pyramidene ble bygget a tusenvis av arbeidere». En pyramide er en ting og det å bygge den er å forårsake at den blir reist. Forstanden er en del av det erkjennende subjektet. Forstanden er en del av det erkjennende subjektet, derfor finnes ikke kausalitet i selve virkeligheten, men i oss (Hume søkte på feil sted, i erfaringen, men ikke blant dens forutsetninger. Samtidig kan ikke vi påstå noe som helst om virkeligheten uten å gå ut ifra at kausaliteten er virkelig Ta som eksempel påstanden «alle hendelser har en årsak». Den er syntetisk fordi den sammenføyer to adskilte begreper, begrepet om hendelse og begrepet om årsak. Derfor kan setningen ikke være logisk sann, kun analytiske setninger kan være logisk sanne. Samtidig er den a priori sann fordi den angår forutsetningene for at overhodet vi kan ha erfaringskunnskap. Derfor kan ikke vi bedømme dens sannhetsverdi ved henvisning til erfaring. Det samme gjelder for matematikkens og geometriens sannheter, de er syntetisk a priori sannheter. Kant – subjektfilosof med stor innflytelse på senere tids tenkere. Han mente at det fantes en verden vi ikke visste noe om, men empiristene betvilte at våre forestillinger om rom og tid ikke stammet fra vår erfaring, og at det fantes sikker kunnskap som verken var erfaringskunnskap eller logisk kunnskap, ideen om syntetisk apriori. Britisk empirist Bertrand Russell (1872-1970) avviste teorien om at matematiske og geometriske sannheter er av syntetisk a priori, men at de er logiske sannheter og følgelig analytiske a priori sannheter. - - - - - - - Positivismen (begrep av Auguste Comte (1798-1857) som betyr det sikre, klare og nyttige.) Hume stor inspirasjon fra de senere empirister og 1800- og 900-tallets positivister. Positivistene er altså skeptiske til at vi kan bevise eksistensen av kausalitet, samtidig som de har stor tro på naturvitenskapene. Torden og lyn opptrer sammen, men det betyr ikke at lyn forårsaker torden. De har funnet fenomener som samvarierer på en lovmessig måte, at noe skjer, så må en annen ting skje, men uten at det er garanti for at det ene forårsaker det andre. Kan si noe fornuftig om det som er gitt i erfaringen i form av sanseinntrykk. Troen på at bare forutsetningsløse, verdimessig nøytrale observasjoner kan gi oss objektiv kunnskap. Bare ved å sjalte ut alle vurderinger, alle fordommer og alle teorier kan vitenskapsmenn se fakta slik de i virkeligheten er. Troen på det målbare. Tid måles på klokker og intelligens måles ved IQ-tester. Metafysikken (spekulativ tenkning om Guds eksistens, virkeligheten urgrunn eller livets mening.) og ontologien uten verdi. Kan ikke bevise hva som finnes eller ikke eller om livet har mening. Tilbøyelighet til reduksjonisme – teorier bør kunne reduseres til sanseinntrykk og erfaringsvitenskaper bør kunne reduseres til fysikk. Tilbøyelighet til instrumentalisme - det vil si teorien om at vi ikke kan vite hvorvidt vitenskapelige teorier viser oss hvordan verden virkelig er, men bare bedømme hvorvidt de er gode instrumenter til å få orden på vår erfaring. Teorier betraktes gjerne som instrumenter for å forutsi fremtidige sanseerfaringer. Våre moralske ytringer er ikke egentlige påstander om virkeligheten, men uttrykk for våre subjektive følelser. Subjektivitet i forhold til estetikk. Hierarki i vitenskapen ifølge Comte: Matematikken, fysikken, kjemien, biologien, sosiologien (term av Comte). «å vite for å forutse, forutse for å kunne» - Comte. Teologiens stadium førte med nødvendighet til metafysikkens stadium, som i sin tur førte med nødvendighet til vitenskapenes stadium. Comte fant objektive utviklingslover som var populære på 1800-tallet og positivister fremsatte teorier om historiens objektive utvikling, b.la. engelsk filosof og darwinist Herbert Spencer (1820-1903). mente positivistene at vår kunnskap om verden består av atomære sanseinntrykk som vi sammenføyer til begreper («forestillinger», i Humes terminologi. Må kjenne disse atomære sanseinntrykkene. Forstå kultur ut fra fysikken. Positivistene drømte om en framtidig naturvitenskap som kunne forstå alt ut i fra fysikken. Humanvitenskapene skulle også bli lovsøkende vitenskaper, som skulle bli ført tilbake til fysikken. Fransk litteraturteoretiker Hippolyte Taine (1823-1893) Studere skjønnlitteraturens historie utifra: rase (språklig og kulturelt heller enn anatomisk), miljø og tidspunkt. - Comte ville vært skeptisk og kalt det metafysiske spekulasjoner. Som Hume var han skeptisk til muligheten for å bevise kausalitetens eksistens med sikkerhet. - Comte og positivismen hadde stor innflytelse på humanistisk forskning i Frankrike på 1800-tallet. Historiker Fusel de Coulanges (1830-1889) ikke opptatt av årsaksforklaringer, men objektiv fakta, eliminere enhver forutfattet idé og subjektiv tankemåte. Av positivismen kom biografisk metode i litteraturforskningen. Dvs. at man må kjenne forfatteren for å forstå verket hans, og dette med erfaringen. Litteraturforskningen introdusert i Norden av dansk litteraturkritiker Georg Brandes (1848-1927) og i Norge Francis Bull (1887-1971). - - - - - - - Logisk empirisme/positivisme Den såkalte matematiske eller symbolske logikken hadde stor betydning for den analytiske filosofiens fremvekst. Blant dem som skapte denne typen logikk kan nevnes engelskmannen George Boole (1815–1864),8 tyskeren Gottlob Frege (1848–1925), den britisk-østerrikske Ludwig Wittgenstein (1889–1951) og tidligere nevnte Bertrand Russell. Russell empirist i tradisjonen fra Hume, men prøvde å berike med den symbolske logikken. Hovedanliggende skulle være språkanalyse og at matematikk var en avart av logikk, symbolsk logikk. Empirisme og logikk sterkt i Østerrike. Kjente var Bernhard Bolzano (1781-1848) og Ernst Mach (1838-1916). Deretter en gruppe kalt «Wienerkretsen» - «de logiske empirister» eller «logiske positivister». Leder var Moritz Schlik (1882-1936), Rudolf Carnap (1891-1970) Otto Neurath (1882-1945) – stor innflytelse på vitenskapsfilosofien. Ontologisk utsagn som «verden består av materie» uten kognitiv mening. Metafysikken kunne ikke gi kunnskap. Bare to typer kognitivt (erkjenningsmessig) meningsfulle utsagn – utsagn som føres tilbake til erfaring og logisk sanne utsagn. Inspirert av Russell hevdet Wienerkretsen av matematikkens utsagn bør kunne reduseres til logiske utsagn – analytiske sanne som logikkens utsagn Derfor imot Kants teori om at matematiske påstander er syntetisk a priori. Som Ludwig Wittgenstein hevdet Wienerkretsen at matematiske og logiske utsagn dypest sett var tautologier, det vil si en slags gjentagelser. Se på et logisk sant utsagn som «alle ungkarer er ugifte menn». Vi finner ut at det er logisk sant ved å erstatte de to uttrykkene «ungkar» og «ugifte menn» med hverandre. Da får vi setninger som «en ugift mann er en ugift mann», og uttrykket «ugift mann» gjentas. Dette er et logisk sant utsagn, men en tautologi som ikke sier oss noe om den erfarte virkeligheten. Videre mente Wienerkretsen som mange andre filosofer at matematikken og logikkens metode er den aksiomatisk-deduktive metoden. De logiske empirister opererte med et demarkasjonskriterium, en målestokk for avgrensing av vitenskap fra metafysikk og/eller skinn-vitenskap.10 Erfaringsvitenskaplige utsagn kan, i motsetning til metafysiske utsagn, bekreftes (verifiseres) av erfaringen. Erfaringsvitenskapene anvender den induktive metoden. - - - - - - - Ikke noe stort skille mellom naturvitenskapene og vitenskapene om mennesket, burde kunne redusere alle erfaringspåstander til fysikkens påstander. Wienerkretsen formulerte i denne sammenhengen tre teser om vitenskapenes enhet: 1. Alle empiriske utsagn kan formuleres på universalspråket, et språk som skal uttrykke alle vitenskapelige sannheter i et symbolsk-logisk språk, et felles språk for alle vitenskaper. 2. Alle saksforhold er av samme slag, altså finnes det ikke noe gap mellom de saksforhold som fysikken studerer og de saksforhold som humaniora forsker i. 3. Alle saksforhold kan erkjennes ved hjelp av samme metode (den induktive metoden). Vitenskapelige utsagn måtte kunne verifiseres, selv om ikke med absolutt sikkerhet, men jo oftere bekreftet av erfaringen, jo større sannsynligheten. Første fase – en slags fenomonalisme (kun være sikre på at vi kan erfare fenomener, men ikke hvorvidt fenomenene henviser til noen konkret virkelighet.) Ser fenomenalistiske tilbøyeligheten hos Schlik og i Carnaps første skrifter. Carnap – må gå ut i fra at enhver forståelse av virkeligheten gitt i den egenpsykiske erfaringen. Carnap talsmann for en subjektfilosofisk tilnærming. Relasjoner mellom objekter kan være eksempel på strukturer som vitenskapene studerer. Otto Neurath – skeptisk til sansedatateorien fordi den impliserte at erfaringen dypest sett er subjektiv. Rimet dårlig med vitenskapes intersubjektive karakter – vitenskapelig testing krever at andre kan kontrollere enkelte vitenskapsmenns erfaring, derfor intersubjektiv. Subjektiv erfaring – røtter i fysiske prosesser i hjernen. Tilhenger av «behaviorisme», at bevisste tanker er et biprodukt av adferd og ytre stimuli. Forskere satte søkelys på observerbar adferd. Sinnet ikke viktig/illusjon. Erfaringen ikke ga absolutt sikkert grunnlag for vitenskapelige teorier. Erfaringsutsagn og teorier kan revideres. Vitenskap ikke noe gitt, urokkelig fundament. Koherensteorien – sammenhengsteorien. En setning bare sann hvis den er i overensstemmelse med andre sanne setninger. Andre empirister tilhengere av korrespondansteorien (samsvarsteorien) som hevder at en setninger sann hvis den samsvarer med fakta og/eller virkeligheten. Setningen «Jon kom akkurat nå» er sann hvis og bare hvis Jon faktisk kom akkurat nå. En sann setning så å si «speiler» eller «avbilder» virkeligheten, ifølge korrespondanseteorien. Dreining mot intersubjektivisme og materialisme hos Neurath. Carnap og noen av medlemmene i Wienerkretsen. Interne spørsmål gir mening innenfor et rammeverk – Innenfor det materialistiske rammeverket «består ting av atomer?». Eksterne spørsmål – «Til hva slags sansedata kan vi redusere tingbegrepet?». Kritikken av den logiske empirismen Den Logiske empirismen hevder at kognitive meningsfulle påstander er enten erfaringsmessig prøvbare eller logisk sanne. Selv om det viste seg at P1 var erfaringsmessig prøvbar eller logisk sann, ville det ikke automatisk gjøre P1 kognitivt meningsfull. I så fall går man ut fra det man prøver å bevise, nemlig at erfaring og logikk gjør påstander kognitivt meningsfulle. - - - - - - Den er selvrefererende inkonsistent. De prøvde å vise at alle verdier subjektive, men mislyktes. Da de også mente det fantes minst en verdi som er objektiv. De ga opp den radikale, empiristiske fenomenalismen til fordel for en mer objektivistisk holdning. Hempel og lovforklaringene Carl Gustav Hempel – medlem av Berlinerkretsen. Erfarings-vitenskapelige forklaringer var lovforklaringer/almenne lover. Måtte ha en deduktiv-nomologisk struktur. (Deduktiv resonnement for å trekke konklusjoner om spesifikke hendelser eller fenomener. Deduksjon (la. de «ut» og ducere «lede, føre») beskriver innenfor filosofien og logikken en slutning der bevegelsen fra premissene til konklusjonen er slik at hvis premissene er sanne, må konklusjonen nødvendigvis være sann.) Nomologisk – bruk av generelle naturlover eller prinsipper for å forklare tilfeller eller observasjoner. 1. Oversetning (premiss 1): Kvikksølv smelter ved minus 38.83 grader celsius (allmenn lov) 2. Undersetning (premiss (2): Kvikksølvet i denne isboksen er blitt nedkjølt til minus 38.83 grader celsius (utgangssituasjon) 3. Konklusjon: Kvikksølvet smelter (eksplanandum) Oversetninger uttrykker en allmenn lov og undersetningen beskriver situasjonen da loven kom til anvendelse, den såkalte «utgangssituasjonen». Oversetningen og undersetningen (premissene) danner eksplanas (det som forklarer hendelsen). Det ser vi ved at vi kan dedusere (utlede hendelsen) som skal forklares ut fra en allmenn lov og beskrivelse av utgangssituasjonen. Premissene må være sanne og bekreftet av erfaringen. Konklusjonen som beskriver hendelsen er eksplanandum. (det som skal forklares) Forklaringen er nomologisk – henviser til allmenn lov. Den er også en dekkende lovforklaring (eng. covering law explanation) fordi henvisningen til allmenne lover og utgangssituasjoner bør kunne gi dekkende forklaringer på hendelsen som skal forklares. Hendelsen (i vårt eksempel det at kvikksølvet smeltet) faller inn under de allmenne lovene. Noen ganger – sannsynlighetsforklaringer – f.eks. gassmolekyler kan ikke ha dekkende lovforklaringer for hvilken retning de beveger seg i, men sannsynlighet. Premiss 1: De som tar p-pille regelmessig blir ikke gravide (lov) Premiss 2: Jan-Erik tar p-pille regelmessig (utgangssituasjon) Konklusjon: Jan-Erik blir ikke gravid Forklaringene og forutsigelsen her er ikke symmetriske fordi premiss 1 ikke forklarer hvorfor Jan-Erik ikke blir gravid. Grunnen til det er at han er mann. Årsaks-virkningsforhold her er asymmetriske (ikke-symmetriske). Premiss 1: Lys beveger seg i rette linjer. Premiss 2: Solens vinkel er 37 grader Premiss 3: Skyggen av flaggstangen er 20 meter lang Konklusjon: Flaggstangen er 15 meter - Denne asymmetrien kan illustreres ved hjelp av flaggstangen: Dens lengde er virkning av visse handlinger, men omvendt er ikke disse handlingene virkning av flaggstangens lengde. - Henvisning til årsak den minst dårlige vitenskapelige metoden og ikke alle forklaringene er lovforklaringer eller kausale forklaringer – det kan være de teoretiske identifikasjonene. «Derfor har vi gitt vann den teoretiske identiteten H2O. Det betyr ikke at vi har vist at H2O forårsaker at en væske blir vann. Vi har gjort en oppdagelse: den at vann er H2O». - - - - - - Kort om Quine. Amerikansk filosof Willard van Orman Quine. Inspirert av Wienerkretsen, men underminerte skillet mellom syntetiske og analytiske setninger. Quine analyserer setninger som «alle ungkarer er ugifte menn». Dette er to begreper som betyr det samme, og tautologisk: «alle ugifte menn er ugifte menn». Hvordan vet man at disse to setningene er synonyme? Uten å sjekke synonymordbok eller nevne at de er analytiske eller at det defineres synonymt i vanlig språkbruk (i så fall er det en empirisk, aposteriori sannhet som betyr «det som kommer etterpå», i dette tilfelle «det som kommer etter erfaringen»/» erfaringssannhet»). Grunnen til at vi aksepterer kontradiksjonsprinsippet som ikke-reviderbart, er ganske enkelt at ingen har funnet på noe bedre – derfor har ikke filosofisk analyse selvstendig status i forhold til erfaringsvitenskapene. Analyse kan ikke skilles klart fra erfaringen, og filosofens rolle blir ubetydelig. Holisme (helhetstenkning) av Quine og tilnærmet Neurath. - Quine-Duhem-tesen: I praksis står helheten av alle våre oppfatninger (teorier) på spill hver eneste gang vi tester en teori. Det inkluderer hjelpehypoteser og bakgrunnsantagelser - Når vi tester en viss hypotese så trenger vi hjelpehypoteser for å bygge en bro mellom (hoved)-hypotesen og de testbare konsekvensene – gjør det mulig å utlede testbare konsekvenser fra hovedhypotesen. hypotesen om kvikksølv og de testbare konsekvensene av den trenger vi hjelpehypoteser av typen «kvikksølvet her er blitt nedkjølt til minus 38.83 grader celsius.. Alle våre hjelpehypoteser og bakgrunnsantagelser står på spill hver gang vi prøver en teori – hvis teorien om kvikksølv slår feil, kan vi ikke utelokke at en av bakgrunnsantagelsene er feil eller at hjelpehypotesen er feil eller at kvikksølvet ikke var nedkjølt til 38.83 C. Kanskje har naturlovene forandret seg. Det gjelder også for oppfatninger, som ikke er direkte knyttet til teorien som prøves. Hvis jeg tester en teori om at månen går rundt jorden med en bestemt hastighet går jeg ut ifra at jeg ikke drømmer, og at jeg kan stole på mine sanser. Dessuten er våre data underbestemte (eng. underdetermined) av sansemessig påvirkning, argumenterer Quine. Det betyr at data er mer enn summen av det som oppleves gjennom sansene, og helheten er mer enn summen av delene. Av og til må man justere valg av data i forhold til teorien og omvendt. «Hvis det ikke finnes noe skarpt skille mellom analytiske og syntetiske setninger, blir det vanskelig å påstå at vi kan være absolutt sikre på sannheten eller usannheten til visse analytiske setninger, eller at disse ikke kan revideres i lys av erfaring. Hvis skillet mellom analytiske og syntetiske setninger er uklart, har vi heller ingen grunn til å anta at erfaringen ikke kan tvinge oss til å revidere, ikke bare syntetiske, men også - - analytiske setninger. Slik er vevet av oppfatninger sammenhengende. Det dekker både syntetiske og analytiske setninger, i den grad vi kan skille mellom dem. Det finnes ingen setninger som har en spesiell, privilegert posisjon innenfor vevet. Med andre ord: ingen setninger er absolutt sikre og alle kan revideres.» Grunnleggende påstander i både formale (geometriske) vitenskaper og empiriske vitenskaper kan revideres. ingen absolutt sikre data, som entydig bestemmer hvilke teorier som er sanne og hvilke som er usanne. Quine gjør seg altså til talsmann for en koherensteori om sannheten, akkurat som Neurath. På sett og vis forsvarer Quine også en pragmatisk teori om sannhet. Vi kan ikke bedømme en teori ut ifra hvordan den gjenspeiler virkeligheten, det er umulig. Vi kan bare bedømme den ut ifra spørsmålet om hvorvidt det er hensiktsmessig for oss å akseptere den. Er den nøyaktig? Kan vi avlede interessante (for oss!) hypoteser av den (har den forklaringsstyrke)? Er den lett å hanskes med (er den hensiktsmessig)? Og til slutt: Passer den med våre øvrige oppfatninger. Quines meningsteori er delvis behavioristisk. Samtidig er hans meningsteori ganske skeptisistisk. Hermeneutikken: Fortolkningslære. Hermeneutikken - kommer fra greske antikken - å tolke gudene. - Middelalder - kristendommen - bokstavelig mening for folket - dypere, moralsk mening tolket med hermeneutisk tilnærming. - Reformasjonen - Martin Luther kom med forenkling - back to basic, skriften alene. Ikke tradisjonene som kirken/ tolkningstradisjonene. Bibelen skulle være sin egen fortolker hver enkelt bibelvers skulle tolkes i lys av helheten som Bibelen utgjør. Dette peker framover mot den hermeneutiske sirkelen - der forholdet mellom delene og helheten er det sentrale. Og Mathias flaccius illyricus videreførte med boken «nøkkelen til den hellige skrift». Sjanger på teksten viktig og hensikten for vært bibelstadie. - Teologi og jus i denne perioden - Bestemte regler for lesing av teksten - 1600-1700 allmen forståingslære - ikke bestemt fag eller tekster. Friederich ast. Leiermacher. - allmenn filosofisk teori om fortolkning - allmenn filosofi om forståing – den hermeneutiske sirkelen sentralt her. Når vi går til tekster fra fortiden - vekselvirkning mellom helhet og del som er viktig - tolker delen i lys av helheten. - Filologi og språkvitenskap, religion og jus står sterkt. Men mer allmenn forståing etter hvert. - Det å forstå et problem krever kontinuerlig fortolkning - ikke psykologi. - Menneskelig kommunikasjon f.eks. med språket. - Hermeneutikken ble viktig del av historismen. 1700-1800 - humanvitenskapelig revolusjon - fortiden er annerledes - endring og utvikling - hver periode særpreg. Ulike perioder forskjellige og tekster preget av sin tid - forskjellig fra sykliske forståinga. - Gadamer - fordommer - sjalte ut de illegitime og bruke de gode. Fordommer et utgangspunkt. Horisont - periode, mentalitet, kultur. Fortidens horisont påvirket neste generasjons horisont. - - - Habamas kritiserte Gadamer - tradisjon (maktstrukturer). Hermeneutisk tilnærming trenger ikke være konserverende i politisk og sosial forstand. Stammer fra antikken, var under filosofene og var slags diktere som tolket det gudene mente. Brukt i kristendommen i middelalderen – man hadde det bokstavelige som var allment og det mer moralsk og dype meningen i bibelen. Martin Luther under reformasjonen – skriften alene skulle tale. Å dedusere betyr å trekke en logisk slutning om en ting på bakgrunn av det du vet om slike ting i alminnelighet. Stein kan ikke fly, granitt er stein, derfor kan ikke granitt fly. Deduksjon er det motsatte av induksjon, som er en slutning trukket på bakgrunn av erfaring og observasjoner. Avgjørende eksperiment – to motstridende teorier, den ene testes og hvis den lykkes, avkreftes den andre. Humaniora og makt Historikere har makt hvordan man forteller om andre folk eller fortidens folk. Framrykkingsteorien – Yngvar Nielsen hevdet i 1891 at sørsamer ikke kom til Rørostrakten før 1750-tallet for å hevde eiendomsrett. På 1800- tallet- humanistiske fag som historie ble vitenskapeliggjort. Også nasjonsbygging historikere skapte historie for dette. Også et skille mellom vi og dem ved innvandring - Norge de reneste nordiske rasene. Nasjonalt vi skap gjennom historien Popper og falsifikasjonismen - Karl Popper, født i Wien (1902-1994), vitenskapsfilosof med stor interesse for politisk filosofi og filosofiske problemer generelt. Vitenskapsmennene burde (hvis de ikke allerede gjør det) fremsette dristige, omfattende, prøvbare hypoteser og gjøre sitt beste for å falsifisere dem. Filosofiprofessor i Storbritannia. Egen filosofisk retning «kritisk rasjonalisme». Knyttet til Wienerkretsen, men uenig med dem ved sentrale punkter. og må være villig til å innrømme at han kan ta feil Lytte til kritiske argumenter. Kritisk rasjonalisme er en moralsk retning fordi man må ha skepsis til autoriteter, fri samfunnsorden, og åpen kritisk diskusjon. Man må være selvkritiske og ikke redd for å innrømme at man kan ta feil. Poppers kongstanke er at vitenskapelige teorier er falsifiserbare (gjendrivbare). Poppers hovedideer og hans kritikk av den logiske empirismen Poppers vitenskapsfilosofiske hovedideer var som følger: 1. Vitenskapelige teorier er feilbarlige; vi kan ikke være sikre på at de er sanne (Popper var, som Peirce, en fallibilist). 2. Vitenskapene bruker ikke og kan heller ikke bruke induksjon; induksjon er en illusjon og en logisk umulighet. 3. Det er ikke logisk mulig å verifisere en vitenskapelig teori, men derimot er det logisk mulig å falsifisere dem, det vil si gjendrive eller avkrefte dem. 4. Erfaringen er ikke og kan ikke være forutsetningsløs. 5. Det som kjennetegner en god vitenskapelig teori er at den har en høy grad av falsifiserbarhet. Derfor bør vitenskapsmenn strebe mot å gjøre teoriene sine så falsifiserbare som mulig. De bør prøve å falsifisere dem i stedet for å prøve å verifisere dem. 6. Den hypotetisk-deduktive metoden (h.d.m.) passer for alle erfaringsvitenskaper, også for human- og samfunnsvitenskapene. Hvis vitenskapsmennene ikke allerede anvender denne metoden, så burde de gjøre det. 7. Det er viktig å finne et demarkasjonskriterium for vitenskap, en måte å trekke linjen mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Blant ikke-vitenskaper finner vi ulike varianter av pseudovitenskap (skinn-vitenskap). 8. Det finnes et klart skille mellom deskriptiv og normativ vitenskapsteori. Den førstnevnte beskriver vitenskapene slik de faktisk er eller har vært i historiens løp, den sistnevnte fremmer forslag til forbedring av vitenskapene. Popper regnet seg selv som en normativ vitenskapsfilosof. - Erfaringskunnskap er ikke sikker. Empiristenes forsøk på å finne kunnskapens kilder i erfaringen er mislykket ifølge Popper. Bedre å analysere metoden til vitenskaper som har best resultater – naturvitenskapene. Metodologien tar over etter epistemologien (erkjennelsesteorien). Han kritiserte «All kunnskap er enten erfaringskunnskap eller logisk kunnskap». Spørsmålet er hvordan man vet at det er sant, hvis man vet det er sant på grunn av - - - - erfaring, tar man for gitt det man prøver å bevise. Samme med logisk sannhet, da tar med gitt at den er absolutt sann, men den er en tautologi, innholdstom. Finnes mange teorier som forklarer de samme fakta like bra, selv om ikke alle teorier er like gode. eksperimenter testes to motstridende teorier. Hvis resultatet av eksperimentet bekrefter den ene teorien som testes, betyr det at den andre teorien avkreftes. Popper benektet at metafysikk var spekulative meningsløsheter. Vitenskapene har med nødvendighet metafysiske elementer – som ikke er fysisk erfart. Popper var enig med store deler av Humes kritikk av troen på induksjon, men gikk lenger. La oss se på en logisk deduksjon som skal vise strukturen i en induktiv generalisering. 1. premiss: Her har vi en svane, og den er hvit 2. premiss: Her har vi en annen svane, og den er hvit 3. premiss: Her har vi en tredje svane, og den er hvit 1 000 000. premiss: Her har vi svane nummer 1 000 000, og den er hvit Konklusjon: Alle svaner er hvite Konklusjonen må følge premissene – her står det ikke noe om alle i premissene. Wienerkretsen brukte induksjon for å sannsynliggjøre teorier, men Popper mente det ikke hjalp fordi man kan ikke bevise at den induktive metoden er gyldig. Verifikasjon dømt til å mislykkes – kan ikke finne sikre bevis for vitenskapelige påstander, bortsett fra selvfølgeligheter som f.eks. «A er A», men dette gir ingen informasjon om virkeligheten. Eller «Det finnes bare tre valper i verden», som har liten falsifiserbarhet og gir lite informasjon. F.eks. hvis en spåkone spår at du blir syk en gang, er det ikke spesielt, men hvis hun spår at du blir syk en spesifikk dato – er den høyt falsifiserbar og mer interessant. Falsifikasjonismen Poppers falsifikasjonisme er en radikal versjon av fallibilismen: det radikale ved den består i hans avvisning av verifikasjon og induksjon. Fallibilisme: Vitenskapene utvikles gjennom gjetninger og gjendrivelser, hypoteser og falsifisering av dem. Tilsynelatende godt bekreftede teorier kan vise seg å være feil. Nøyaktighet er bra fordi de er mer falsifiserbare mener Popper. Han som setter en mer nøyaktig teori, tar flere sjanser for at den er feil. Nøyaktige og omfattende teorier er mer dristige enn unøyaktige og lite omfattende teorier. En teori som gjelder vårt solsystem er mindre falsifiserbar enn en som gjelder alle solsystemer. Induksjon, verifikasjon og korroborasjon. Problemene med å bekrefte teorier på en induktiv måte er en av grunnene til at vi ikke kan redusere lovforklaringer til en sum av påstander om sansedata, slik Wienerkretsen mente. Lovforklaringer er generaliseringer, uttrykt i generelle påstander og erfaringspåstander er singulære påstander om enkelte hendelser. Korroborasjon: Se på loven om at kvikksølv fryser og smelter ved minus 38,83 grader celsius. Kan vi redusere denne loven til summen av singulære påstander om kvikksølv? Jeg tenker på påstander av typen: «Det har hendt millioner av ganger at kvikksølv er blitt kjølt ned til minst minus 38,83 grader celsius. Det har alltid skjedd at kvikksølvet er blitt frosset, og det har smeltet.» Lovforklaringen kan uttrykkes i følgende generelle påstand: «Om alt som er kvikksølv gjelder at det fryser og smelter hvis det kjøles ned til minst - minus 38,83 grader celsius». Denne generelle påstanden skal gjelde for alt kvikksølv i nåtid, fortid og fremtid. Vi kan ikke bekrefte en teori med absolutt sikkerhet, men kan være «godt korrobert» eller herdet dersom den har oppdaget mange harde falsifikasjonsforsøk. For hvis den ikke overlever neste falsifikasjonsforsøk, er den rett og slett usann. Erfaring kan ikke begrunne noe som helst: Teorier fremsettes av påstander, logisk sett kan påstander bare begrunnes ved hjelp av andre påstander. Slik begrunnelse skjer ved hjelp av logisk deduksjon – teoretiske påstanden fungerer som konklusjon. Kan ikke utlede noe logisk fra erfaringer – bare bruke påstander som premisser for konklusjon. Erfaring aldri premiss i konklusjoner. Sansedata kan derfor ikke regnes som vitenskapenes grunnlag. Logisk umulig å verifisere en hypotese med induktive midler. Falsifikasjon er i samsvar med den logiske slutningsformen som kalles «modus tollens» (Benekte konsekventen) Tollens’ grunnstruktur: Premiss 1: Hvis p, så q Premiss 2: Ikke q Konklusjon: Ikke p Her må vi vite at «p» og «q» står for påstander. La «p» stå for «alle svaner er hvite», «q» for «svanen Svanhild er hvit». Da får vi følgende utledning: Premiss 1: Hvis alle svaner er hvite, så er denne svanen hvit Premiss 2: Denne svanen er ikke hvit Konklusjon: Ikke alle svaner er hvite. Denne logiske deduksjonen er åpenbart gyldig, og den er av samme slag som vi anvender når vi falsifiserer hypoteser som «alle svaner er hvite.» Verifikasjonen har derimot ingen gyldig logisk struktur. Verifikasjonens slutningsform er den som kalles «bekrefte konsekventen» og er ikke logisk gyldig: Premiss 1: Hvis p, så q Premiss 2: q Konklusjon (ugyldig): p Premiss 1: Hvis alle svaner er hvite, så er denne svanen hvit Premiss 2: Denne svanen er hvit Konklusjon: Alle svaner er hvite. - Selv om en svane er hvit, betyr det ikke at alle er det og det kan ikke være mer i konklusjonen enn i premissene. - Falsifikasjon er logisk gyldig og lønner seg, men det finnes ingen absolutt sikker falsifikasjon. Poppers vitenskapsfilosofi er normativ – beskriver ikke hvordan vitenskapsmenn arbeider, men kommer med forslag hvordan de bør arbeide. Vi lærer av feiltrinn og å ta sjanser i vår teoridannelse og forsone oss med erfaringens dom. Vi må unngå dogmatisme og være selvkritiske, det er den kritiske rasjonalismens kjerne. Så uklare som mulige teorier kan bli vernet mot falsifikasjon. - - - - - F.eks. Nostradamus’ uklare profetier som kan fortolkes som man vil. Falsifikasjon (eliminasjonsmetode) – avart av hypotetisk-deduktive-metoden. Desto flere hypoteser som vi prøver og falsifiserer, desto nærmere kommer vi sannheten. Men det betyr ikke at vi vet sannheten med absolutt sikkerhet. Hvis vi gjør det, kan det være en triviell/innholdstom sannhet. I en periode snakket Popper snarere om verisimilitude eller truthlikeness (likhet med sannheten) enn sannhet som vitenskapenes mål. Ingen forutsetningsløs erfaring, i likhet med Peirce mener Popper: Vi kan ikke erfare med uhildede observasjoner (ikke styrt av forutfattede meninger, sympatier e.l.). Man har alltid gitte forventninger, kunnskaper og teorier om det man observerer. Vi velger alltid hva vi observerer, og hva vi ignorerer. Begrepene vi har om f.eks. «Glasset er fullt av vann» former sanseinntrykkene. Slik ser vi at vi aldri har anvendt induksjon i praksis. Forutsetningene for erfaring er metafysiske og begrepene kan regnes som mer eller mindre ubevisste teorier. Eksempel: «Jeg ser en kaffekopp». Men det kan ha vært en tekopp – ved å bruke begrepet kaffekopp, har jeg fremsatt en teori om det jeg ser. Problemløsninger: Teorier som er feil blir eliminert. Når man løser et problem, finner man en midlertidig løsning, så får man nye problem. P1 (første problemsituasjon) – MT (midlertidig teori) – FE (feileliminering) – P2 (ny problemsituasjon). P1 er de gamle grekernes problemsituasjon: Hvorfor virker det som om planetene ikke beveger seg i sirkler? MT er grekernes midlertidige løsning: Det er en illusjon at planetenes bevegelser ikke er sirkelbevegelser. FE er ulike astronomiske undersøkelser som førte til at man innså at planetenes baner var elliptiske. P2 er en ny problemsituasjon: Hvorfor beveger planetene seg i ellipseformete baner? Senere svarte den store britiske fysikeren Isaac Newton (1643–1727) på spørsmålet ved hjelp av sin teori om tyngdekraften, det er på grunn av den at banene er ellipseformete. Hans nye problemsituasjon var problemet å forstå tyngdekraften, den store fysikeren Albert Einstein (1879–1955) løste det problemet lenge etter Newtons død (Popper 1972: 119–121 o.a.s) Mot teorien om sansedata. Popper sier at erfaring består av å prøve å løse problemer, lære av våre feil og eksperimentere og så videre. Han aksepterte ikke den logiske empirismens forestilling om at erfaring kan reduseres til sansedata. Kanskje inspirert av Dewey. Siden teorier er feilbarlige og hvis sanseerfaring er gjennomsyret av teorier, kan den ikke være absolutt sikker. Fjell ser ut til å være blå hvis vi observerer dem fra lange avstander. Åren virker brukket i vannet, men vi vet at det er en illusjon. Demarkasjonskriteriet: - - - - - - Popper hadde som forslag (ikke definisjon! Det var han ikke glad i) hvordan man trekker grense mellom vitenskap og ikkevitenskap – for at en teori skal være vitenskapelig, må den være falsifiserbar. Her ser man det normative – at det var et forslag til hvordan man bør betrakte vitenskap. Vitenskapenes begrunnelseskontekst – Hovedvekten på deres logiske struktur og målestokk for gode og dårlige teorier. Hvorvidt vi kjenner til omstendighetene som fører til nye oppdagelser, til oppdagelseskonteksten er av underordnet betydning. Teorienes opphav spiller ingen rolle, det er den vitenskapelige verdien som spiller hovedrollen. Treverdenslæren Popper videreførte demarkasjonskriteriet ved teorien om de 3. verdener eller verden med tre dimensjoner. Verden 1: materiens verden Verden 2: subjektive opplevelsenes verden Verden 3: teorier, tanker, kunstverk og matematiske problemer finnes Grunnprinsippet i denne teorien er at når en kunstner maler et maleri, kan maleriet ha egenskaper som maleren ikke tenkte på da han lagde det. Dermed kan man tenke seg at det finnes en tredje verden for disse egenskapene. Eksempel 2: et matematisk problem kan ha en løsning ingen har kommet på. Løsningen finnes i 3. verden. At vitenskapelige teorier eksisterer i verden 3 gir dem en form for objektivitet – kan ikke reduseres til subjektive tanker. En teori kan være usann selv om ingen har oppdaget det. Dette gjør teoriene til objekter for intersubjektiv evaluering og testing. Et viktig ledd i teorien om verden 3 er Poppers kritikk av den klassiske forestillingen om subjektet som bærebjelken for erfaring Han kritiserer det han kaller «bøtteteorien om sinnet» (eng. the bucket theory of mind) – ifølge den er subjektet som en bøtte som fylles av sanseinntrykk. Noen bøtteteoretikere innrømmer dog at subjektets erfaringer ikke er uten forutsetninger. Men de ser ikke kunnskapens intersubjektive natur, den måten kunnskap eksisterer i teorier og påstander som kun bare gir mening i en kritisk diskusjon – forstår ikke at kunnskap først og fremst er verden 3 fenomen. Slik er Popper en rendyrket intersubjektivist Pseudovitenskap Som eksempel på pseudovitenskap nevner Popper astrologi, marxisme (kommunisme) og psykoanalyse (hans kritikk av marxisme og psykoanalyse introduseres senere i denne boken. Positivistene mente kunnskapen lå i erfaring og dels logikk. Rasjonalistene mente teoriene lå i fornuften alene. Andre intensjon og de fanatiske mente at alle hadde kunnskapen inni seg, men at onde krefter prøvde å forhindre folk å få kunnskapen. Unngå ad hoc-hypoteser! Man kan redde teorien fra falsifikasjon ved hjelp av ad hoc-hypoteser. Ofte brukt av pseudo-vitenskapsmenn. «konvensjonalistiske strategem» - å lure motstanderen på et vis. Det gjør fortolkingen av den kritiserte hypotesen sann ved å manipulere dens mening. Enhetsvitenskap, historiefaget og historisisme - - - Som de logiske empiristene var Popper tilhenger av tesen om enhetsvitenskap. Men hans argumenter for tesen var annerledes - Han mente ikke at vitenskapene kan eller burde kunne oversettes til et universalspråk. Ei heller at vitenskapene om mennesket ville kunne reduseres til fysikk. Verden 2 og 3 kan ikke reduseres til verden 1 – humanioras teorier kan ikke reduseres til fysikkens teorier. Alle erfaringsvitenskaper bør bruke den hypotetisk-deduktive metode, bare ikke helt på samme måte. Må tilpasses faget, men ikke for skarpt skille mellom humaniora og naturvitenskap. Selv om noen mener at humanvitenskapene har mer komplekser problemer, handler det bare om perspektivet. Ifølge Popper bør de heller lære av fysikerne, som ignorerer kompleksiteten i enkelthendelser og abstraherer fra dem – intet er komplekst eller enkelt i seg selv. Historisisme er ideen om at verdenshistorien styres av en jernhard lovmessighet. nødvendig fremskritt eller nødvendig tilbakegang, kan ingen tukle med nødvendigheten i historiens gang. Vi kan med andre ord ikke forandre historiens lovmessige utvikling, skal vi tro historisistene. Den eneste måten å forstå samfunn og kultur på, er ifølge historisistene å se dem i historisk sammenheng - enhver epoke har sitt sett med lover som styrer samfunnet og kulturen. Vi har allerede sett eksempler på slike historisistiske tanker hos Auguste Comte og Herbert Spencer. Comte og Spencer av de historisistene som ener at historiske lover er samme slag som fysikkens lover – Popper kaller det «naturalistiske historister». Andre mener historiske lover er noe annet eller egenartet – Popper kaller det «Antinaturalistiske historisister». Begge holistisk tankegang som mener at helheten bestemmer – f.eks. at samfunnet bestemmer holdninger og handlinger – ikke individene. Ifølge ham er den holistiske tankegangen en av hovedgrunnene til at disse vitenskapene har vært underlegne naturvitenskapene, bortsett fra sosialøkonomien. Holisme (kollektivisme - motsatte av metodologisk eller ontologisk individualisme) i denne sammenheng ikke det samme som Quines holisme. Metodologisk individualisme er forestillingen om at det er mest fruktbart for samfunnsvitenskapsmenn og historikere å betrakte individene som bærebjelkene i samfunnsmessige og historiske prosesser. Ifølge ontologisk individualisme er samfunnet summen av individuelle handlinger og deres konsekvenser. Det virker som om Popper er tilhenger av begge formene for individualisme. Metodologisk og ontologisk kollektivisme/ holisme er ganske enkelt det motsatte av de to variantene av individualisme. svært slagferdige argumenter for at ubetingede forutsigelser har lite for seg. Vitenskapelige lovforklaringer er betingede generaliseringer om hendelser som kan gjentas, for eksempel «hvis kvikksølv nedkjøles i minst minus 38,83 grader celsius, så vil det fryse og smelte». Et eksempel på en ubetinget forutsigelse kan være «dommedag kommer til å inntreffe i dette århundret. Man kan riktignok forutsi flo og fjære og planetenes omdreining rundt solen på en relativt enkel måte, men det er unntakene som bekrefter regelen. - - - - - Problemet er at de færreste systemer er lukkede: samfunnssystemet er i aller høyeste grad åpent system. absurd å gå ut ifra at det finnes utviklingslover for livet. Hypotesen om livets utvikling er singulære påstander om en serie hendelser, ikke en generell lovhypotese. Men selvsagt spiller lovforklaringer en stor rolle i utviklingsbiologien. Må henvise til fysikkens lover for å forklare måten dinosaurene beveget kroppene sine på. Forståelsen av dinosaurenes bevegelsesmønstre og metabolisme kan hjelpe oss å forstå hvorfor de var så fremgangsrike. Dessuten kan kjennskap til lover som styrer asteroidenes bevegelser gi oss nøkkelen til å forstå hvorfor disse fremgangsrike skapningene bukket under til slutt. Men fysiske, biologiske og astronomiske lover er ikke utviklingslover, selv om de hjelper oss i å forstå utviklingen. Hvis det ikke finnes spesielle utviklingslover for livets utvikling, er det heller ikke spesielt sannsynlig at det finnes spesielle utviklingslover for menneskenes historie. Hvis vi kunne forutsi fremtidig kunnskap ville vi allerede hatt denne kunnskapen, men da ville den ikke være fremtidig kunnskap. Det finnes heller ingen spesiell grunn til å tro at historiens gang styres av historiske lover med jernhard nødvendighet. Man kan snakke om trender, men de er singulære og ikke lovforklaringer. Trendene kan snu og. Popper skrev ikke mye om kunstfagenes metodologi, men han hadde betydelig innflytelse på en annen britisk-østerriksk akademiker, kunsthistorikeren Ernst Gombrich (1909–2001). Ifølge Gombrich: billedkunstnere brukte fremgangsmåter som minnet om vitenskapenes gjetninger og gjendrivelser, En billedkunstner tar over traderte skjemata, det vil si konvensjonelt bestemte forestillinger om hvordan virkeligheten skal avbildes. De skaper (make) bilder og sjekker hvorvidt avbildet passer (matches) virkeligheten. Skjemaene vesentlig grad bestemt av konvensjoner. Gamle egypternes malerier kanskje realistiske i lys av deres skjemata, men observasjon av virkeligheten også viktig. Stadig bedre skjema i billedkunsten – fremskritt. Anglo-canadiske Jarvie (f. 1937) har vært Poppers assistent. Brukt Poppers vitenskapeligsteori på fortolking av film. Som Popper mener Jarvie at sannhet angår måten påstander relateres til virkeligheten på. Hvis påstandene passer til virkeligheten er de sanne, hvis ikke er de usanne (dette er kjernen i korrespondanseteorien om sannhet. Påstander alene kan være sanne eller falske. For å tolk en film, må man tolke det man ser som en film. Vi lager parafraser i lys av fortolkninger og at erfaringen vår alltid er preget av våre forutsetninger. Vår oppfatning av meningsfulle gjenstander, inkludert film, er formet av våre fortolkninger. For å tolke en film må man se den i en større kontekst, ikke bare isolert. - For å kritisere en fortolking av film: kan ha hevdet feil om filmens poeng. Kan bruke bevismateriale om filmmakeres hensikter for å kritisere fortolkningen. Kan stille spørsmål om fortolkningen er konsistent. Harmonerer den med andre fortolkninger av samme filmmaker? Stille spørsmål om hvorvidt den harmonerer med kjente fakta og aksepterte teorier i vitenskapen. Fortolke en film er å gjøre den meningsfull. - Målet for filmtolkninger – vekst av fortolkningskraft, sa Jarvie, et syn beslektet av Poppers ide om kunnskapsvekst gjennom falsifiseringer. Kan ikke hevde at fortolkninger nærmer seg sannheten, motsatt empiriske hypoteser. Likevel forskjell på gode og dårlige fortolkninger. Dårlig fortolkning – ikke samsvarer med virkeligheten, selvmotsigende eller utestbar. God fortolkning – motsatte egenskapene. På bakgrunn av Poppers filosofi oppstiller Jarvie metodologiske regler – skal minske sannsynligheten for filmfortolkninger som hemmer kunnskapsvest. Første regel – Poppers regel (PR1): «Formuler fortolkinger i sin mest utviklede og logisk sterkeste form». Skal finne frem til de mest kritiserbare fortolkningene fordi som kunnskapsvekst kommer veksten av fortolkningskraft fra det å finne frem til feil. Jo flere feil, jo mer vet vi hvor sannheten ikke finnes. Fortolkninger – kan betraktes som hypoteser – hjelpe oss å forstå hva filmen betyr. Hvis hypotesen ikke passer alle aspektene ved filmen, er den falsifisert og må finne bedre hypotese (fortolkning). Enkleste måte å modifisere fortolkning – justere den så vernes mot ubehagelig motbevis, men det strider mot PR1, den svekkes og den skal være i sterkeste form. Jarvies fortolkningsregler kan overføres til alle kunsttyper. Tar Jarvie feil agående all kunnskap om film som påstandskunnskap? Er mye av det taus kunnskap – kunnskap som ikke kan uttrykkes i form av påstander? Norske wittgensteinianeren Kjell S. Johannessen (f. 1936). - Standarkritikken av Popper - - Strawson forsvarer induksjon. Vanlig kritikk av Popper er at falsifikasjon ikke er mer eller mindre mulig enn verifikasjon og induksjon. Kan ikke falsifisere hypoteser uten i praksis å anvende induksjon og/eller verifikasjon. Mange, inkludert Hindess, mener at selv om man har falsifisert (eleminert) kjempemange hypoteser, er man ikke nærmere sannheten fordi det finnes uendelig mange logiske hypoteser. Britisk analytisk filosof Peter Frederick Strawson (1919-2006): Induksjon brukbar medote. Deduksjon logisk gyldig eller ugyldig, men induksjon har andreregler. Rollen er å hjelpe oss til fornuftige oppfatninger/vurdere tidligere oppfatninger på fornuftig måte. Induksjonens konklusjoner rimelige eller urimelige, men verken logisk gyldige eller ugyldige. Dessuten er ideen om gode grunner for en antagelse (hypotese) i realiteten ideen om en verifikasjon av antagelsen. Verifikasjon – anvendelse av induksjon. Begrepet - - - - om god grunn vevet inn i fornuftsbegrepet – fornuft, induksjon og verifikasjon sammenvevde. Popper innrømmet at induksjon var brukbart som korroborasjon. For at T3 skal kunne regnes som godt korroborert må vi kunne generalisere ut ifra enkelte falsifikasjonsforsøk. I så fall anvender vi induksjon. Falsifikasjon er ikke nok. Eksempel: «Min PC er laget av grønn ost», kan falsifiseres, må også ha noe bekreftelse av teorier for at den er vitenskapelig, og vi har ikke grunn til å tro at min PC er av grønn ost – vanskelig å se hvordan vitenskapene kan virke uten noe som minner om verifikasjon. Hvis en vitenskapsmann mener å ha falsifisert teori T1, må han også mene at teori T2, «T1 er falsk», er sann. Men han kan ikke hevde T2 uten å ha gode grunner til å mene at den er sann. For å kunne falsifisere en teori må vi ha bevis for at falsifikasjonshypotesen (T2) er sann, T2 må altså kunne verifiseres. Korroborasjon kan være en type verifikasjon – Popper ikke kan forkaste verifikasjon helt. Svakhetene ved falsifikasjonismen fremgår av Quine-Duhem-tesen. Hvis erfaringen strider mot en hypotese, kan vi ikke vite med sikkerhet om hypotesen er falsk. Kanskje er den i orden, mens noen av våre hjelpehypoteser eller bakgrunnsantagelser er usanne. Opprørske elever - - - - Ungarsk-britiske vitenskapsteoretikeren Imre Lakatos (1922-1974): teorier fødes falsifiserte og dør falsifiserte. Kan ikke bevise eller tilbakebevise med sikkerhet, skal vi tro Quine og Duhem. En fremstått falsifisert teori trenger ikke forkastes og betraktes usann. Gamle teorier som ble erstattet av den nye, kanskje også fortjent å leve. Lakatos hevdet at Popper stirret seg blind på isolerte hypoteser og ikke forstod at hypoteser er en del av et større vev av antagelser, jamfør Quine-Duhem-tesen. Dette vevet kaller Lakatos et «forskningsprogram som har en ufalsifiserbar, metafysisk hard kjerne, som i realiteten er definisjoner. Ethvert program har sine forskningsregler, vitenskapelige normer, påbud og forbud. Forskningsprogram kan komme tilbake siden konklusiv falsifikasjon er umulig. Programmer konkurrerer, et program blir falsifisert – dermed det andre programmet blir styrket. Men et program kan gjøre comeback hvis det blir forbedret. Programmene kan også smeltes sammen – f.eks. lyset er et partikkelfenomen OG bølgefenomen. Forsvarsbeltet tar støyten hvis en teori blir falsifisert – dermed er den harde kjerne i programmet immun mot falsifikasjon. Eksempel: Newton hadde en hard kjerne med teori, men det virket som Uranus’ bevegelser ikke samsvarte med deduksjoner fra Newtons fysikk, men det viste seg å være feil i en av teoriene i forsvarsbeltet: «Det finnes ingen planet som forstyrrer Uranus’ bevegelser», når det faktisk gjorde det (Neptun skapte uregelmessigheter). På denne måten mente Lakatos at Poppers falsifikasjonisme dreper for fort. Heller ikke lurt å skrote et program på grunn av logiske motstridelser. Må få utvikle seg. Betyr ikke at alle programmer er like gode. - - - - Progressivt forskningsprogram – et proram som på løpende bånd produserer betingede forutsigelser om nye fakta. En hel del av disse forutsigelsene må være bekreftet av erfaringen. Motsatt program: i forfall produserer få nye forutsigelser og har problemer med å forsvare seg mot falsifikasjonsforsøk. Program i forfall kan bli progressivt og et progressivt program kan forfalle. Feyerabend Moderne naturvitenskap ville ha forsvunnet i barndommen hvis vitenskapsmennene benyttet seg av Poppers metoder. Popper hevder at store vitenskapsmenn bruker hans metoder, men er ikke sant ifølge Feyerabend. De bruker metoderegler etter innfallsmetoden, eller gir blaffen i slike regler. Enhver metoderegel kan brukes eller misbrukes av vitenskapene, de trives best hvis man ikke prøver å pålegge dem å følge gitte regler. Kalte seg epistemologisk anarkist. at vitenskapelige teorier kan verken verifiseres eller falsifiseres med sikkerhet. Dommen ikke så viktig, erfaringen gjennomsyret av teorier. grunn er alle argumenter for og mot teorier av estetisk art, et spørsmål om smak og behag. Mener med dette finnes ingen grunn til at vitenskapene gir mer solid erkjennelse enn astrologi eller mytologi. Vi lærer av å sammenligne forskjellige måter å se virkeligheten på. Eks: sammenligne vitenskapelige metoder med myter. Kan kun forså virkelighetens verden ved å sammenligne med drømmenes verden. Kuhn og nyere tids vitenskapsfilosofi Thomas Kuhn (1922-1996). Sammen med blant andre Lakatos og Feyerabend regnes Kuhn blant de nye vitenskapsfilosofene. Nye i forhold til logiske empiristene og Popper. Kritiserte logiske empiristene og Popper, mente de ignorerte vitenskapene som en sosial institusjon. Vitenskap ikke mye verdt uten vitenskapshistorie. Stor innflytelse, men ikke original. Inspirert av forskjellige tenkere, blant annet Wittgenstein. Bok i 1962: The Structure of Scientific Revolutions. Logiske positivismen på dødsleiet, Poppers kritiske rasjonalisme ikke klart å ta plassen heller. - Hovedtrekk ved Kuhns teori: Store vitenskapelige teoriene kan ikke sammenlignes, ikke samme målestokk (inkommensurable). Vitenskapens bærebjelker: paradigmer. Vitenskapsmenn driver med normalvitenskap når de deler paradigme og det er stor enighet i virksomheten. - - - - - Når et paradigme går under driver vitenskapsmenn revolusjonær (ekstraordinær) vitenskap inntil de enes om et nytt paradigme. I revolusjonære perioder er vitenskapsmenn gjerne uenige om grunnleggende problemer. En sentral forutsetning for den nye vitenskapsfilosofien er at det finnes ikkevitenskapelige teorier som kan både verifiseres og falsifiseres. Kan falsifisere eller verifisere at man ser et bord foran seg uten at det er en vitenskapelig teori. Ifølge Lakatos finne det noen teorier i en viss periode av utviklingen, ikke kan verifiseres eller falsifiseres. Kan ikke verifisere eller falsifisere med absolutt sikkerhet uansett. Verken verifiserbarhet eller falsifiserbarhet er brukbare målestokker for vitenskapelige teoriers verdi. Mener vi bør studere vitenskapens historie nøye. Mener det er skapt et bilde av vitenskapen i fortiden som ikke passer med nåtidens øye, ikke er vitenskapelige. Mener historien har skapt et bilde om at vi er nær sannheten, og dette var Kuhn skeptisk til. Som den franske dikteren Paul Valéry (1871–1945) formulerte det: «Bare dette skulle kalles Vitenskap: helheten av de oppskrifter som alltid lykkes. Alt det andre er litteratur. Han var også skeptisk til ideen om at eldre teorier er særtilfeller av de yngre, for eksempel at Newtons mekanikk er et særtilfelle av relativitetsteorien. Vet ikke hva det innebærer å nærme seg sannheten. Dessuten har de fleste av fortidens teorier vist seg å være usanne, og det er derfor lite sannsynlig at våre moderne teorier er sanne. Mange i dag tror vi gjør fremskritt med vitenskapene. Vi bør se på utviklingen fra deres opphav, men ikke spekulere i hvorvidt de har et innebygget mål når det gjelder vitenskap. To teorier som er inkommensurable kan ikke oversettes til et felles teorispråk. Hvis de kan det, er de kommensurable. Hvis vitenskapelige teorier er inkommensurable, finnes det ingen algoritme for valg mellom teorier (Kuhn 1970a: 200). Et eksempel på en enkel algoritme er formelen vi bruker for å beregne hvor mange euro vi kan få for norske kroner. Hvis det ikke finnes noen algoritme for valg mellom teorier, finnes det heller ingen formel for god vitenskap. Likevel antyder Kuhn at det finnes et slags fremskritt i vitenskapene - Senere tids teorier er bedre til å løse problemer enn tidligere teorier, selv om de ikke nødvendigvis er nærmere sannheten. Dette kan kun bety at det skjer et fremskritt i problemløsning fra paradigme til paradigme. Uklart hva Kuhn mener med problemsløsninger og fremskritt i problemløsning. Imidlertid utviklet vitenskapsfilosofen Larry Laudan (f. 1942) en teori om at vitenskapelige fremskritt består i økt evne til å løse problemer, ikke å nærme seg sannheten. Skiller mellom empiriske og konseptuelle problem: forskningstradisjon kan fremskritt ang. løsning av empiriske problemer, mens konseptuelle problemene hoper seg opp. Omvendt kan tradisjon løse konseptuelle problemer mens empirisme problemer hopes opp. Men i en del tilfeller løser en forskningstradisjon begge sett problemer bedre enn andre tradisjoner og markerer slik et fremskritt i vitenskapene. «Forskningstradisjon» i Laudans bruk av uttrykket er en slags mellomting mellom Kuhns paradigme og Lakatos forskningsprogram. - - - Paradigmer Stammer fra grammatikken Hvordan vitenskapelige problemer løses et viktig aspekt av et paradigme Mer omfattende enn begrepet om teori Helhetspregede, består av et vev av teorier I Carnaps teori er de vev av begrepsskjemaer og rammeverk Bærebjelkene i vitenskapene, de er konstitutive for vitenskapene (vitenskapens grunnleggende enheter) De er «the source of the methods, problem-fields, and standards of solution accepted by any mature scientific community» ikke påstander eller teorier slik de logiske empiristene og Popper mente. Påstander og teorier kan ikke være vitenskapenes grunnenheter, fordi vitenskap i vesentlig grad er praksis. Kuhn snakker som om vitenskapene er handlingsbaserte. Handlinger krever aktører, og paradigmets aktører er vitenskapsmenn. Fra ett synspunkt er paradigmet en sosial institusjon. Kuhn hentet paradigme fra grammatikken fordi det kan sammenlignes med språk Eksempel: inuittene har ikke en felles betegnelse for snø, men egne ord for alle typer snø og dermed er ikke deres språk om snø kommensurabel med den vestlige snøterminologien. Hvis teorien om inuittspråkene og den radikale utgaven av lingvalismen er sanne, betyr det at inuittenes språk filtrerer og former deres erfaring slik at de erfarer snø annerledes enn oss. De har hver sin «ordbok». Vitenskapsmennene jobber innenfor en ramme og ser samme fakta annerledes enn de som jobber innenfor et eldre paradigme i samme fag. Hvis fakta var et hareand-bilde, kan vi si at de førstnevnte ser fakta som om de var en hare, de sistnevnte som om de var en and. Denne ideen stammer fra den amerikansk, Wittgensteininspirerte vitenskapsfilosofen, Norwood Russell Hanson (1924-1967). Inspirert av Wittgenstein: riktig sanseerfaring finnes ikke. Eks: mange linjer på et ark og vi ser det som en and eller hare. Meningsløst å spørre hva som er mest riktig å oppfatte. Hanson overførte dette til vitenskapene, hevdet at astronomene Tycho Brahe (1546– 1601) og Johannes Kepler ikke så det samme da de så solnedgangen. Heliosentristen Kepler så konsekvensene av jordens dreining rundt seg selv, geosentristen Brahe så konsekvensene av solens dreining rundt jorden (Hanson 1972: 4–30). Den enes hare er den andres and. Kuhn ville ha tilføyd at Brahes og Keplers respektive paradigmer formet deres erfaring på forskjellig vis. Erfaringen vitenskapsmenn har innenfor rammen av gitte paradigmer er formet av praksiser. Handlingene former erfaringene. Røtter i amerikanske pragmatismen og i Wittgensteins senfilosofi. Påstanden om at handling former erfaringen er bare forståelig hvis man ser slektskapet mellom paradigmene og Wittgensteins begrep om språkspill. - - Paradigmet en slags livsform – være forståelig hvorfor det er sentralt i vitenskapenes virksomheter. Paradigmer er vevet inn i sosiale institusjoner, og slike institusjoner utgjør rammene for livsformer (og omvendt. Å være fotballspiller innebærer at man deltar i en livsform. Wittgensteins vekt på øvelse og praksis burde også kunne gjøre det forståelig hvorfor Kuhn mener at praksis former sanseerfaringen som vitenskapsmenn har innenfor rammen av et gitt paradigme. Kan hevde at Kuhns paradigmer er vitenskapelige språkspill i praksis. Wittgenstein mener jo at praksis er det sentrale når det gjelder språkbruk. Det samme gjelder for paradigmene. Kuhn mener vitenskapene må betraktes som kompleks, men usystematisk struktur. De er alt annet enn monolittiske, for de er ikke knyttet sammen av en gitt metode. Vitenskapene opptrer kun i flertall. Wittgensteins språkspill har ingen fellesnevner, og det samme gjelder for Kuhns paradigmer. Det sanne og egentlige vitenskapelige språkspillet finnes ikke. Merk at hvis det finnes forskjellige, inkommensurable vitenskapsspråk, gir det ingen mening å konstruere et vitenskapelig universalsspråk, slik Wienerkretsen ønsket. - Begrept om vitenskap er et familiebegrep antyder Kuhn. Den engelske vitenskapsfilosofen John Dupré begrunner at vitenskapsbegrepet er et familiebegrep. - Margaret Masterman (1910–1886) hevdet at Kuhn brukte uttrykket «paradigme» på toogtyve forskjellige måter. Kuhn selv innrømmet på 70-tallet at hans definisjon av paradigme var utilfredsstillende. Begrepets natur: familie er elastisk og åpent, ikke rigid og veldefinert. Kuhn definisjoner av «paradigme» og «normalvitenskapsmenn» var sirkulære og følgelig innholdstomme. Han hadde definert «paradigme» som «det som normalvitenskapsmenn deler», og «normalvitenskapsmenn» som «vitenskapsmenn som deler paradigmer. Dreier seg om en sirkulær definisjon. Kuhn endret terminologien til fagmatrise. Matrise fra matematikken – rektangulært sett av elementer, ordnet i rader og kolonner – instrument til å organisere gitte mengder informasjon. Fagmatrisen har fire komponenter: 1) symbolske generaliseringer; 2) en metafysisk komponent; 3) en skoleeksempelkomponent; og 4) en verdikomponent. La oss se nærmere på fagmatrisens fire komponenter. Newtons berømte lov F = ma (kraft er masse ganget med akselerasjon) er et eksempel på en symbolsk generalisering. Slike generaliseringer er delvis definisjoner, delvis måter å symbolisere naturlover. Innenfor rammen av den newtonske fagmatrisen virket formelen i praksis som en definisjon, mens vitenskapsmennene selv trodde at den var en empirisk hypotese. som definisjon er den verken verifiserbar eller falsifiserbar. Definisjoner er jo logisk sanne per definisjon. Fagmatismens andre side, har en metafysisk side som er en del av den spesielle meningsverdenen som ethvert paradigme har. Ethvert paradigme er en bestemt meningsverden, jamfør Quines ontologiske relativitet. - - - - - - - - - - Ifølge radikale lingvalismen kan vi ikke snakke om objekter som er hinsides det språklige, ethvert paradigme er altså en spesiell verden, fristende å si at når paradigmer forandres, forandres verden også. Mekanistiske verdensbildet slo i gjennom på 1600-tallet. Ideen om at universet er et urverk eller en maskin med årsakslov. Å si at universet er som et urverk – bruke en metafysisk metafor. Eksempel på hvordan metaforer spiller en rolle i paradigmene. Tredje side: skoleeksempelsiden. Skoleeksempler på hvordan gitte vitenskapelige problemer løses. Eksempel: Da den italienske vitenskapsmannen Galileo Galilei (1564–1642) oppdaget falloven gjorde han en rekke eksperimenter som siden ble skoleeksempler på god vitenskap. Galileis kolleger ble mektig imponert over hvordan han systematisk varierte eksperimentenes omstendigheter for å fravriste naturen dens hemmeligheter. Han bidro også til å skape det nye mekanistiske paradigmets metafysikk og metodologi, ikke minst gjennom slagord som «mål det målbare og gjør det målbare målbart.» en normativ setning. fjerde side: normene og vurderingene. Vitenskapene er nemlig gjennomsyret av normer og vurderinger, mener Kuhn. Et eksempel på en vitenskapelig verdi kan være forestillingen om at enkle og nøyaktige teorier er bedre enn komplekse og unøyaktige teorier. Intuitiv og implisitt kunnskap. Taus kunnskap eksempel: sykling og svømming. Noe man behersker uten å vite hva beherskelsen består i. Vi kan ikke lære å svømme eller sykle ved å erverve påstandskunnskap, disse ferdighetene kan bare erverves ved hjelp av erfaring. Prøver vi å sykle eller svømme bevisst (anvende påstandskunnskap), risikerer vi å miste kontrollen, falle av sykkelen eller drukne. (Polanyi 1958). Håndverk nesten det samme. Læring gjennom praksis. Vi gjenkjenner våre bekjentes ansikter uten besvær, men vi kan aldri gi en fullgod beskrivelse av dem. Dette var faktisk et av Polanyis favoritteksempler. Han benyttet seg av innsikter fra gestaltpsykologien, som sa at vi kan kjenne igjen en fysiognomi (i vårt tilfelle ansikter) som en helhet, uten å kunne identifisere de enkelte delene. We know more than we can tell», som Polyani forklarte det. Merk at teorien om taus kunnskap er anti-lingvalistisk, dens kjerne er at det finnes kunnskap som er hinsides språket. Den er også anti-intersubjektivistisk fordi taus kunnskap betraktes som personlig kunnskap. Slike kunnskaper kan ikke formidles til andre på en fullgod måte. Vår påstandskunnskap utgjør bare toppen av et isfjell, hevdet Polanyi. Ifølge han var 90% av kunnskapen taus. Men hva er påstandskunnskap? Påstandskunnskap (eng. propositional knowledge) er kunnskap som kan uttrykkes i påstander. Hvis noen peker på en typisk stol og spør: «er dette en stol?» kan jeg uttrykke min viten i en påstand som «dette er en stol». Det er vanskelig å se hvilke aspekter av min kunnskap om at dette faktisk er en stol som ikke kan uttrykkes i påstander. Det samme gjelder for min kunnskap om at to pluss to faktisk er fire. - - - - Det som jeg har kalt «paradigmets ikke-teoretiske, praksis-relaterte viten» er taus kunnskap. Viktig å ha kjennskap til vitenskapens historie fordi paradigmer kommer og går. kan ikke gi Wilhelm Röntgens (1857–1923) oppdagelse av strålene som er oppkalt etter ham identitet som oppdagelsen av røntgenstrålingen hvis vi ikke kjenner paradigmet som gir oppdagelsen identitet og mening (Kuhn 1970a: 57–58. Må plassere oppdagelsen historisk for å kunne gi den identitet. Med dette avviser Kuhn Poppers skarpe skille mellom begrunnelses- og oppdagelseskontekst. Normalvitenskap, revolusjonær vitenskap I et gitt paradigmes velmaktsdager driver vitenskapsmennene med normalvitenskap. Hvis noe skjer feil, er det vitenskapsmannen som har gjort noe feil, fordi de tenker at paradigmet er ufeilbarlig. De som ikke aksepterer paradigmet, blir sett på som pseudovitenskapsmenn. Immanuel Velikovsky (1895-1979) var en som ikke tilpasset seg normalvitenskapens krav om konformitet. Han henviste til religiøse myter som bevis for naturkatastrofer og påvirkning fra andre himmellegemer. Kritikerne skal ha nektet å lese og teste implikasjonene av hans teorier, likevel kritiserte de innholdet. Man prøvde også å forhindre Velikovsky i å svare på kritikken. Likevel viste det seg at noen av hans teorier ble bekreftet av erfaringen, for eksempel at jorden har gjennomgått store katastrofer i tidens løp. Normalvitenskapsmenn ikke tolerante og følger paradigmets regler i blinde. Men denne sneversyntheten lønner seg, sier Kuhn: de sløser ikke tiden på fagets grunnleggende sannheter, de finpusser heller paradigmet for å finne hvite flekker i puslespillet. Hjelper å finne konkrete problemer. Hvis revolusjonære vitenskapsmenn er som høye trær, så er normalvitenskapsmennene lavvegetasjonen på skogbunnen, som gjør det mulig for de høye trærne å vokse seg store. Tålmodighet lønner seg. Av og til ser det ut som observasjoner strider mot paradigmer, men kan dreie seg om feiltolkninger. Eksempel om månens dreininger og Newtons teori: Det viste seg at feilen var å finne i matematikken som ble brukt i forutsigelsene, ikke i Newtons teorier. Feyerabend hevder at Kuhn i praksis går ut ifra det som Feyerabend kaller «stahetsprinsippet» (eng. the principle of tenacity). Normalvitenskapsmenn gir ikke paradigmene opp så lett, og som regel er det fornuftig å være sta (Feyerabend 1970: 203–205).. Kuhn betviler at man kommer nærmere sannheten, men at det kan vær fremskritt innenfor paradigmets rammer. Ethvert paradigme blir bedre over tid. Det blir mer nøyaktig og bedre egnet til å løse problemer. I den grad man kan snakke om fremskritt når et paradigme avløser et annet består fremskrittet i at det nye paradigmet som regel kan løse de fleste av det gamle paradigmets problemer på en bedre måte. Samtidig har det gamle paradigmet gjerne kapasiteter som det nye ikke har (Kuhn 1970a: 169–170). «You win some, you lose some», lyder et amerikansk ordtak. - - - - - - Paradigmene avløser hverandre i tidens løp, hver har egne metoder, begrepsapparat, verdisystem og spesielle institusjoner. Ingen indre logikk for denne utviklingen, kan ikke forklares fullt ut. Når vitenskapsmennene skifter paradigme ligner det mer på det å bli konvertert til en ny religion enn å bli overbevist av gode argumenter (Kuhn 1970a: 150. Dette er naturlig, da målestokkene for god vitenskapelig argumentasjon i stor grad er avhengig av paradigmet. En typisk vitenskapsmann velger et gitt paradigme fordi det virker som det er presist, enkelt og gir godt håp om å løse visse problemer, samme at han sier nei til det han tror mangler forklaringsstyrke og prøvbarhet. Problemet er at det ikke finnes noe gitt svar på spørsmål som «er forklaringsstyrke mer verdt enn nøyaktighet?» «Hva er vitenskapelig enkelhet. Kuhn henviser til fysikeren Max Plancks (1858–1947) påstand om at vitenskapelige sannheter ikke vinner frem fordi vitenskapsmenn blir overbevist om dem, men fordi motstanderne dør ut. Vitenskapelige sannheter vinner ikke frem fordi vitenskapsmenn blir overbevist om dem, men fordi motstanderne dør ut. Forfaller som regel fordi anomalier (anomalier er avvik fra paradigmets standarder, for eksempel observasjoner som ikke kan forklares ut fra disse standardene) hopeer seg opp fortere enn vitenskapsmennene klarer å løse problemene. Når paradigmer dør begynner revolusjonsperioder i vitenskapene, og man driver revolusjonær (ekstraordinær) vitenskap. Da blir vitenskapsmennene uenige om fagets grunnlagsproblemer, slik vitenskapsmenn var i fagets førparadigmatiske periode, men uansett mindre uenighet i revolusjonsperioder enn førparadigmatiske perioder, problemene er klarere definerte. Etter hvert blir de enige om et eller flere skoleeksempler for å løse vitenskapelige problemer på, da blir et nytt paradigme opprettet. På 1800-tallet var Newtons mekanikk base for fysikkens paradigme. De trodde på den tiden av de hadde løst alle fysikkens problemer. Anomaliene hopet seg opp ved århundreskiftet, f.eks. målinger av lysets hastighet som ikke samsvarte med den herskende forestillingen. Fysikken gikk inn i revolusjonsfase, da ble det plass til Albert Einstein og dansken Niels Bohr (1885-1962). Slike revolusjonsvitenskapsmenn bruker gjerne filosofiske argumenter, og det likte ikke normalvitenskapsmenn. Einstein og Bohr ikke enige om fagets grunnlag. Bohr og kvantefysikeren Werner Heisenberg (1901–1976) mente at man ikke kunne snakke om noen egentlig årsakslov som gjaldt for atomets partikler, i en viss forstand beveger de seg tilfeldig. Einstein opponerte mot dette ved å si at Gud ikke kaster terninger. Debatten endte med Bohrs seier Bohrs og Heisenbergs atomteori dannet grunnlaget for et nytt paradigme i partikkelfysikken. Ifølge Kuhn kan subdisipliner ha sine egne paradigmer, adskilt fra andre subdisipliner (paradigmer kan altså være «små». - Vitenskapelig revolusjon kan være i liten gruppe og være stille. Kuhn: ikke nødvendigvis gap mellom menneske- og naturvitenskapene. Forskjeller mellom paradigmer ligner på forskjeller mellom kulturer. Begge er konstituert av begreper og språklige meninger som må fortolkes. Samtidig er det lite gåteløsningsaktivitet i menneskevitenskapene. Imidlertid er det grunn til å tro at det er ansatser til slik aktivitet i sosialøkonomi og psykologi (Kuhn 1991: 17–24). Det innebærer i så fall at disse vitenskapene er på vei mot å få paradigmer, og ikke lenger befinner seg i en førparadigmatisk tilstand. - Kuhn antydet at hans teori om vitenskapenes utvikling er inspirert av politisk historie og av kunsthistorie. Kunsthistorien kjennetegnes av stiler som dominerer visse perioder og radikale revolusjoner. Paradigmer i humanvitenskapene? Før paradigmatiske tilstander hersker i humaniora. Forskjellige skoleretninger kjemper om overtaket, slik som naturvitenskapene før paradigmene ble etablert. Kanskje finnes det prinsipielle forskjeller mellom vitenskapene om mennesket og naturen som gjør at humanvitenskapene aldri kan gå samme vei som naturvitenskapene. Men Kuhns bilde av naturvitenskapene trenger heller ikke være riktig. - - - Rasjonalistisk og relativistisk kritikk av Kuhn Mest kjente er kanskje Poppers og Lakatos’ kritiske innvendinger - debattmøte med Kuhn, Feyerabend og flere andre vitenskapsfilosofer i London i 1965. Lakatos’ teori om forskningsprogrammer en slags mellomvei mellom Popper og Kuhn. Samtidig er han enig med Kuhn om viktigheten av å betrakte vitenskapene historisk. Lakatos: kaotisk vitenskapshistorie kan rekonstrueres på et rasjonelt vis, kan skille mellom intern og ekstern vitenskapshistorie. Ekstern: inkluderer ulike politiske og sosiale omstendighetene som kan ha innvirkning på vitenskapene. Intern: deres indre, teoretiske dynamikk. Hvis forskeren derimot hevder at Newtons teorier i sin opphavsfase inneholdt logiske motsigelser, så beskjeftiger han seg med intern vitenskapshistorie. Denne delen kan rekonstrueres rasjonelt – kan vurdere rasjonelt hvorvidt forskningsprogrammer har vært progressive eller regressive på gitte tidspunkter i programmets utvikling – men ved å sammenligne dem med konkurrerende programmer. Forskningsprogrammer i sitt vesen noe som utvikles over lang tid, kan bare forstås i lys av sin historiske utvikling og av samtidige, konkurrerende programmer. Lakatos: trodde ikke det fantes standarder for rasjonalitet som er fullstendig uavhengige av forskningsprogrammer. Hvert forskningsprogram delvis sine egne standarder for rasjonalitet. Rasjonalitet har historiske elementer, samtidig også har universelle elementer, frikoplet fra historie og forskningsprogrammer. Klar parallell til Kuhn. Lakatos: Kuhn tar feil når han hevder at det finnes radikale brudd i vitenskapshistorien. Forskningsprogrammer utvikles sakte gjennom lange tidsrom. Kuhn: trodde (feilaktig) at ett paradigme rådde grunnen i normalvitenskapelige tidsaldre. Hevdet at konkurranse mellom forskningsprogram er en essensiell del av deres utvikling, at det alltid er programmer som konkurrerer.. - - - - - - Videre hevder Lakatos at paradigmer er sosialpsykologiske fenomener, Kuhn reduserer vitenskapelige revolusjoner til mobbpsykologi, hevder Lakatos (Lakatos (1970: 178–179). Vitenskapsmenn aksepterer nye paradigmer som resultat av massesuggesjon; de er som religiøse konvertitter.. Lakatos mener paradigmene bare er sosialpsykologiske fenomener. Kuhn snakker om dem som om de er virkelige, som f.eks. språk. De former sosial adferd og psykiske opplevelser. Å anklage Kuhn for å redusere vitenskapene til mobbpsykologi er heller ikke rettferdig. Kuhn mener jo at argumenter spiller en viss rolle for valg mellom paradigmer. Han sier også at en mobb ikke respekterer etablerte verdier, men at vitenskapsmenn velger paradigmer i lys av etablerte, vitenskapelige verdier. Popper avfeide Kuhns teori om normalvitenskap og mente normalvitenskapsmennene var lite verdt. Han mente revolusjonsvitenskapsmennene spiller en rolle. Han hevdet og at Kuhns teorier innebar sosiologisering og psykologisering av vitenskapene, at sosiologi og psykologi er tvilsomme vitenskaper, i motsetning til fysikk. Det at Kuhn og tror på rammeverkets myte, at vitenskapsmenn er slaver av sitt rammeverk (paradigme), sine fordommer og forutsetninger, men ikke forstår de kan bryte ut av det. Popper trodde mer på filosofien enn sosiologi og psykologi, selv om filosofi heller ikke har gjort store fremskritt. Det er dekning for Poppers påstand om at Kuhns teori om paradigmer i bunn og grunn er tro på en myte, altså rammeverkets myte. Ikke Popper som utarbeidet denne kritikk - beslektet og bedre utarbeidet kritikk finner vi hos den amerikanske filosofen Donald Davidson (1917–2003). Han hevdet at begrepet om inkommensurabilitet er innholdstomt, kan ikke vite at et gitt begrepsskjema A ikke er oversettbart til vårt begrepsskjema B uten allerede å ha muligheten for å forstå A. Hvis ikke, så kan vi ikke engang avgjøre hvorvidt A overhodet er et begrepsskjema. I så fall er vi ikke låst inn i vårt begrepsskjema. Kuhn modererte sin inkommensurabilitets-tese, kanskje pga. Davidsons kritikk. Det nye bildet ikke like radikale relativistiske konsekvensene som teorien hans i Structure of Scientific Revolutions. Innrømmet at han gikk for langt. Vi kan forstå to forskjellige paradigmer slik en tospråklig person kan forstå begge morsmålene, uten å kunne oversette alle setninger i det ene språket til det andre språket med hundre prosent nøyaktighet Det nye bildet av inkommensurabilitet er ikke så radikalt: Vi kan forstå to forskjellige paradigmer slik en tospråklig person kan forstå begge morsmålene, uten å kunne oversette alle setninger i det ene språket til det andre språket med hundre prosent nøyaktighet. Tilsvarende gjelder for paradigmer. En vitenskapsmann kan forstå to paradigmer fullt ut, uten å kunne oversette dem slik at de speiler hverandre. Feyerabend var enig, men kritisk til mange aspekter ved Kuhns tenkning. Feyerabend: Paradigmer er ikke noe som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap. Hvis normalvitenskap finnes, så er den undertrykkende og burde bekjempes. Vitenskapene bør være så pluralistiske som mulig. Men man trenger ikke å oppgi en teori bare fordi den har noen anomalier å stri med. Edinburghskolen i vitenskapssosiologi med Barry Barnes (f. 1943) og David Bloor (f. 1942) influert av Kuhn. Kritiserte ham for å ikke sosiologisere bildet av vitenskapene nok. - - - - - - - Vitenskapsmennenes erfaring av naturen kan ikke entydig bestemme valg av teorier. Et slikt valg bygger på anvendelse av vitenskapelige regler, men det finnes ingen regel for anvendelse av regler, jamfør Wittgenstein. Sosiale omstendigheter bestemmer vår måte å anvende regler på, derfor blir teorivalget bestemt av samfunnet. Skolen lanserte det sterke programmet – skal anvende kausalforklaringer symmetrisk – at man skal forklare både vedtatt sanne og vedtatt usanne vitenskapelige teorier ved hjelp av sosiologiske kausalforklaringer. Skal og jobbe refleksivt – forklare egne teorier på samme måte. Men hvis objektet ikke bestemmer teorier ensidig, kan man spørre seg hvorfor man skal akseptere Edinburghskolens teorier. Hvorfor ikke slutte seg til de motsatte teoriene. Ifølge mange filosofer, inkl. Popper er relativismens argumenter selvødeleggende. Anta at relativisten fremsetter påstanden P1: «All sannhet er relativ». Påstanden både sann og usann samtidig og på samme måte - Hvis P1 er sann, er den samtidig usann fordi det finnes minst én påstand som er universelt sann og følgelig ikke er relativt sann. Hvis P1 bare er relativt sann, for eksempel sann relativt til et visst verdensbilde, er den ikke sann for de som ikke aksepterer dette verdensbildet. Edinburghskolens medlemmer tar relativismen i forsvar – verken deduksjonens eller induksjons gyldighet kan bevises. Finnes et hypotetisk element i alle logiske slutninger. Argumenter om at relativismen er selvødeleggende er logiske slutninger, og derfor må det være et hypotetisk element i dem – kan derfor ikke bevises med absolutt sikkerhet. Logikken vevet inn i visse livsformer/praksiser og gyldighet da relativ til dem. Barnes og Bloor kunne ha tilføyd at det å kreve respekt for logisk gyldighet i andre livsformer, er som å kreve at sjakkens spilleregler også skal gjelde for bridge. Popper ville vært uenig – enhver tenkelig påstand følger logisk av en selvmotsigende påstand – den som motsier seg selv sier alt – og derved intet – budskapet intetsigende – kan dermed ikke mene eller påstå noe uten først å akseptere kontradiksjonsprinsippet som universelt gyldig – det er en forutsetning for å påstå noe. Poppers tilhengere kan hevde at i og med at Barnes og Bloor fremsetter påstander, aksepterer de i praksis motsigelseslovens universelle gyldighet. Da er også deres argumenter selvødeleggende. Kuhn (ikke-relativistisk) – kan skille mellom rasjonelle og irrasjonelle valg av teorier. Drive vitenskap – finne de mest effektive midlene for gåteløsning. Hvis man velger et mindre effektivt instrument for gåteløsning, er man selvødeleggende og irrasjonell, uavhengig av paradigmer. Det finnes universelle tommelfingerregler for valg mellom vitenskapsteorier – regler som ikke er knyttet til et gitt paradigme fordi de er universelle. Som regel er en teori desto bedre jo mer nøyaktig eller mer fruktbar eller mer omfattende eller jo enklere den er. Innflytelse fra Wittgenstein – ingen formel for å vekte enkelhet mot hvor omfattende teorien eller, eller fruktbarhet vs. Nøyaktighet, ikke regler for anvendelse av regler. - - - - - Realistisk kritikk Realisme - fakta har en objektiv eksistens. Motsatt av irrealisme som hevder i vitenskapsfilosofi at vi ikke kan vite hvorvidt vitenskapelige teorier kan beskrive virkeligheten eller vitenskapelige uttrykk kan henvise til virkelige objekter. Som regel er en teori desto bedre jo mer nøyaktig eller mer fruktbar eller mer omfattende eller jo enklere den er. Nye realismen – noen tilhengere har kritisert Kuhn. Opphav i en ny type essensialistisk og realistisk språkfilosofi. Mest kjente: Saul Kripke (f. 1940) og Hilary Putnam. Kripke: uttrykk som betegner naturlige sort har logikk som minner om egennavnenes logikk (gull). Mening til egennavn ikke bestemt av definisjoner – bare merkelapper. Definisjon av «Jens Jensen» hjelper oss ikke til å finne ut hvem uttrykket refererer til. Referansen til de naturlige sortene bestemmes kausalt. En eller annen har opprinnelig laget merkelappen «gull» for visse objekter, og denne handlingen bestemmer kausalt dens referanse. Via komplekse årsaks- og virkningskjeder har merkelappen gått i arv fra generasjon til generasjon, helt til våre dager. Uttrykkenes betydning bestemmes altså ikke av meningsmessige, omskiftelige sammenhenger. Derimot bestemmes betydningen av den «opprinnelige dåpssituasjonen», det vil si den opprinnelige handlingen av å feste en gitt merkelapp på et gitt objekt. Ikke definisjoner og beskrivelser som bestemmer referansen til egennavn og uttrykk for naturlige sorter – ikke uttrykkenes mening som bestemmer referansen, men bestemmes direkte av objektene. Slik utfordrer Kripke hele den analytiske tradisjonen, fra Frege til Wittgenstein og Quine. Utfordrer også lingvalismen: ikke språket som bestemmer virkelighetsbildet, men virkeligheten som bestemmer språklig mening. Verktøy: verden-semantikken (possible world semantics) hvis en påstand er nødvendig og logisk sann, da er den sann i alle mulige verdener. A=A overalt, men solen kan kanskje herde voks i annen verden, at solen smelter voks=ikke nødvendig sannhet. Med mulig verden semantikken som våpen utfordrer Kripke tradisjonelle ideer om nødvendighet og kontingens. To pluss to er fire er en logisk sannhet som vi ikke kan tenke oss er annerledes i en annen verden. Kripke hevder at egennavn og betegnelser på naturlige sorter er rigide designatorer (stive betegnelser). «Lionel Messi» betegner den samme personen i alle mulige verdener; betegnelsen av ham er rigid, uforanderlig. Vann betegner også H2O i alle mulige verdener. Påstanden «vann er H2O» er altså en nødvendig sannhet. Samtidig kan vi bare finne ut hvorvidt påstanden om vann er sant ved å undersøke saken empirisk. Påstanden «H2O er vann» er dermed både nødvendig og a posteriorisk sann (bygger på erfaring)! Som om ikke det var nok hevder Kripke at det finnes kontingente (ikke nødvendig), a priori sannheter (ikke bygger på erfaring). En meter ble definert som lengden til meterstangen i Paris – a priori sannhet, men kontingent sannhet – kontigente faktorer: på et visst tidspunkt er blitt oppvarmet slik at den ble lengre enn vanlig. - - - - - Helt siden Humes dager har de fleste filosofer ment at nødvendige sannheter må være a priori-sannheter, og at kontingente sannheter ikke kan være a priori. Kripke kritiserer denne tradisjonen på en tankevekkende måte. Merk at mens Quine innsnevrer områdene for nødvendighet og a priori-sannheter, så utvider Kripke dem. Hvilke rolle kan Kripkes argumenter spille for vår forståelse av naturvitenskapene? Hvis han har rett kan naturvitenskapene gjøre seg forhåpninger om å vesensbestemme naturlige sorter, altså å finne frem til nødvendige sannheter om deres vesen. Direkte referanse: tilsynelatende mer i samsvar med realisme enn irrealisme. Hvis mening ikke bestemmer referansen til sentrale uttrykk, er ikke referansen skapt av begrepskjemaer eller paradigmer. Putnam: riktig forståelse av betydning dypest sett forpliktet oss til en realistisk holdning. tilhenger av meningseksternalisme. Ifølge den bestemmer ytre, objektive forhold ords og setningers mening. Det er altså ikke subjektive prosesser i sinnet som bestemmer mening. Hvis vann består av andre molekyler i en tvillingplanet, kaller de det fortsatt vann, men mener noe annet når de sier det. Mening er ikke i hodet, bestemmes i vesentlig grad av de ytre omgivelsene. Kritiserte irrealismen: hvis den var sann, ville det gitt mening å hevde at vi er hjerner i kar styrt fra en annen verden, men da måtte den verden være virkelig. William Newton-Smith (f.1943) – disippel av Popper, brukte Kripkes kausale referanseteori til å kritisere Kuhn. (Kuhns teori: paradigmene bestemmer meningen til sentrale vitenskapelige uttrykk bygger på den språkfilosofiske forestillingen om at ord og uttrykks meninger bestemmes av sammenhenger, dvs. f.eks. «det samme som» forandrer mening i forskjellige sammenhenger, Ord som benyttes innenfor rammen av paradigme A får en ny mening i paradigme B.) Så hvis referansen til uttrykk for naturlige sorter bestemmer kausalt av objektene, bestemmes ikke referansen ved hjelp av definisjoner, dermed ikke av relasjon til andre ord og uttrykk. Naturlige stoffers merkelapper har stor innflytelse på meningsinnholdet til uttrykk og setninger. Eks: «vann er vått». Setningens sannhetsverdi har mye å si for den mening, betydningen (referansen) til «vann» spiller stor rolle for setningens mening. Betydningen til «vann» bestemmes ikke pga. relasjoner til andre ord og uttrykk. Sammenhengen har lite å si for bestemmelsen av meningen til setninger som refererer til naturlige stoffer. Derfor kan det ifølge Newton-Smith ikke være en radikal forskjell på betydningen til sentrale ord og uttrykk innenfor rammene av forskjellige «paradigmer». Kuhn – opptatt av språkfilosofiske temaer etter hvert – lingvistiske dreiningen i hans tenkning. Skeptisk til teoriene om kausal referanse og essensialisme ang. naturlige stoffer – teorier som passer best på menneskenavn og enkeltstående objekters uttrykk. Kan identifisere Justin Bieber ved å peke på ham eller ved å kjenne kausale kjeder som har sine opphav i en påpekende (ostensiv) bestemmelse av ham. Opphavet er da han ble døpt. Påpekende bestemmelser passer ikke godt til uttrykk for naturlige sorter. Vann er både H2O og væskeform. H2O er også flere ting; is og damp. - Velge vesensegenskaper? Hvilke av de nevnte egenskapene er mest vesentlige? Er tungt vann egentlig vann? Dessuten finnes tilfeller hvor trykk- og temperaturforhold gjør aggregattilstandene til H2O ubestemmelige. - Våre begreper om naturen refererer i grove trekk til dens virkelige struktur. Om ikke er det vanskelig å se hvordan mennesket overhodet hadde kunnet overleve i kampen for tilværelsen. Vi ville neppe ha overlevd hvis våre begreper om «farlige dyr» ikke hadde hatt noenlunde motsvarigheter i virkeligheten. Laserteknologien hadde f.eks. ikke funnes hvis ikke atomer fantes. Mange nye realister hevder at vitenskapelig fremskritt er pga. mer nøyaktig kartlegging av naturlige sorters vesen og mer nøyaktige teoretiske identifikasjoner. Eks: Hvaler ikke er fisker, men pattedyr. Putnam sa at hvis vitenskapene ikke beskrev naturen noenlunde riktig, så ville vitenskapelige resultater være et mirakel. Og vi har ingen bevis for at mirakler er mulige. – «The no-miracles argument». Tilhengerne mener ikke det er konklusiv tilbakevising av irrealismen – gir beste forklaringen på vitenskapenes og teknologiens fremganger. Argumentet=abduktivt argument som ikke kan bevises med absolutt sikkerhet. Putnam ga opp den metafysiske realismen senere som var bærebjelken i hans tvillingjordeksempel. Ble talsmann for «intern realisme»: lite sannsynlig at virkeligheten er et produkt av vår bevissthet. Men virkelighetens struktur, begrepsmessige inndeling i ting av forskjellige sorter, individuelle objekter osv. – en funksjon av menneskesinnet. Strukturen ikke ontologisk selvstendig. Putnam nærmet seg Kuhn og Kant i denne perioden. - - - - - - Moderne realister vektlegger begreper om naturlige stoffer, dermed har ikke analyse stor innvirkning for humanioras vitenskapsfilosofi. «funksjonelle sorter» interesserer vanligvis humaniora: det vil si begreper om ting vi skaper og bruker eller institusjoner vi har skapt. Eks: blyant, laget for et bestemt formål. Ian Hacking canadisk filosof (f. 1936) – interaktive sorter også interessant for humaniora: klassifisering av en person som en viss type person kan influere hans tankesett og adferd, som igjen kan influere klassifikasjonen. La oss se på mitt eksempel: Hvis en kunstteoretiker klassifiserer en kvinnelig gatetagger som kunstner, kan det influere hennes tankesett og handlemåter. Hun kan også influere klassifikasjonen ved høylytt å protestere mot den, og kanskje få kunstteoretikeren til å slutte å klassifisere gatetaggere som kunstnere. Laudan, Larry, analytisk filosof og irrealist (f. 1942): Har teori om at vitenskapelige fremskritt består i økt evne til å løse problemer, ikke å nærme seg sannheten. Har gått mot den nye realismen. Laudan sier at fremgangsrike teorier ofte har vist seg å være feil, selv om observasjoner og eksperimenter lenge pekte i retning av at de var sanne. Stoffet eter har blitt motbevist, men i dag bruker vi teorien som atomer som var svak på 1700- og 1800-tallet. Han avviser ikke realismen helt – nøyer seg med at de nye realistene ikke har klart å bevise at gode vitenskapelige teorier faktisk henviser til virkeligheten. Laudan en agnostiker når det kommer til spørsmålet om teoriers referanse – kan ikke vite med sikkerhet hvorvidt vitenskapelige teorier faktisk henviser til objektiv virkelighet eller ikke. - Plantinga, Alvin, kristen, analytisk filosof (f. 1932) – tviler på at evolusjonen garanterer at meninger om naturen er sanne. Evolusjonen belønner adferd som er adaptivt, men ikke nødvendigvis sanne meninger. usanne meninger kan like godt være adaptivt og øke sjansene for at man overlever og reproduserer seg og omvendt. Oppsummering Kuhn mener at paradigmer er vitenskapenes ankerfeste. Paradigmene er inkommensurable. Kuhn betraktet vitenskapene som noe praktisk, et slags håndverk som utføres av et «håndverkerlaug» med nærmest religiøse undertoner, ikke ulikt frimurerne. «Håndverkerlauget» er normalvitenskapsmennene. I revolusjonstider sprenges «lauget» og dens mer eller mindre ubevisste forestillingsverden. I en slik tilstand dominerer de individualistiske geniene. Likevel er «håndverket» vitenskapenes viktigste side. Uten normalvitenskapsmennenes nitide «håndverksarbeid», ingen vitenskapelige revolusjoner! Lakatos og Popper anklaget Kuhn for å gjøre vitenskapen irrasjonell, mens Feyerabend og Edinburghskolen kritiserte ham for å være for lite relativistisk. Språkfilosofiske realister har også vært kritiske til Kuhns prosjekt, som de mener er for subjektivistisk. Kuhns teorier står relativt svakt blant vår tids hardbarkede analytiske vitenskapsfilosofer. De fleste av dem heller i retning av realisme. Imidlertid kan ingen konkurrere med Kuhn når det gjelder generell innflytelse på vår kultur. Teorien om inkommensurabilitet er blant annet inspirert av Quines skeptiske meningsteori. Representanter for forskjellige paradigmer har tilsvarende problemer med a forsta hverandre, som antropologen og personen som sa «gavagai!». Wittgenstein bruker uttrykket «paradigme» en rekke steder. Han sier f.eks. at et prøveeksemplar (eng. sample) av en farge kan virke som et paradigme for bruk av visse fargeuttrykk i ett gitt sprakspill. Da brukes prøveeksemplaret som grunnlag for sammenligning. Wittgenstein 1958: 25 (§50). Kuhns skoleeksempler fungerer pa en lignende mate. Det er ikke usannsigelig at Kuhn lante uttrykket «paradigme» fra Wittgenstein. Likhetene med Wittgenstein er klare. Man lærer ifølge ham å bruke språk på gitte måter ved hjelp av trening og bruk av skoleeksempler. Paradigmets tause kunnskap og det faktum at paradigmet inneholder et system av teorier er de aspekter ved paradigmet som ikke tilhører fagmatrisen. Et paradigme består altså av fagmatrise, taus kunnskap og et system av teorier. Wittgenstein var inne pa lignende tanker. Han antyder at vi kan kjenne klarinettenes lyd uten problemer, uten a være i stand til a beskrive den. Wittgenstein 1958: 36 (§78). Gestaltpsykologene var kritiske til behaviorismen og mente at mentale fenomener var helhetlige. Se f.eks. Schultz og Schultz 1992: 372–411. Som så mye annet i filosofi er begrepet om taus kunnskap omdiskutert, noen filosofer mener at det ikke finnes. For en oversikt over debatten, se Turner 2014–15: 33–47. Navnet på strålingen har ingenting å si. Det at man i USA kaller den «X-rays» spiller ingen rolle, men snarere hvordan ideen om den fungerer i den paradigmatiske sammenhengen. Lakatos henviser til et kjent utsagn av Kant, som sa «Tenkning uten innhold er tom, og anskuelse uten begreper er blind». Kant 2009: 135 (A 51, B 75). Frege skilte klart mellom mening og referanse. «Morgenstjernen» og «aftenstjernen» betyr åpenbart ikke det samme, men refererer til samme objekt, planeten Venus (Frege (1892). I Structure tenkte Kuhn mer persepsjonspsykologisk, jf. hans drøftinger rundt hvordan vi persiperer (sanser) hareand-figurer o.l. Det spørs om ikke det lingvistiske perspektivet likevel lå allerede på lur i Structure. Det ser ut som Kuhn lånte paradigmeuttrykket fra Wittgensteins språkfilosofi, jamfør tidligere sluttnote. Vann har minst tre aggregattilstander: Flytende tilstand, tilstand som is eller som damp. I den siste fasen av sitt virke sluttet Kuhn stort sett å bruke begrepet om paradigme og erstattet det med begreper om «ordforråd» (e. lexicon) og taksonomiske systemer (taksonomi er læren om kategorisering av objekter, for eksempel hvordan dyr inndeles i arter). Taksonomiske systemer og ordforråd er bærebjelkene i vitenskapene, de gjør vitenskapelig forskning mulig. Akkurat som paradigmene er de foranderlige og inkommensurable. Kuhn 2000: 90–104. Dette skal ha blitt hevdet av den britiske vitenskapsfilosofen Philip Kitcher (f. 1947), ifølge Finn Collin 2003: 259. Eksemplet om laserteknologien er hentet fra Okasha. Den første versjonen av Putnams interne realisme finnes i Putnam :1981: 49–74. Senere forandret Putnam mening om mangt og meget, bl.a. nærmet han seg pragmatismen. F.eks. Putnam 1994: 445–517. Den norske filosofen Trond Gansmo Jakobsen hevder at man kan betrakte biologiske sorter som funksjonelle sorter av et spesielt slag, som selvsagt ikke er skapt av oss mennesker. Funksjonene det dreier seg om er snarere de funksjoner som levende organismer har i det økologiske systemet. Jakobsen 2003: 71–100. Analytisk filosofi og historiefagets metodikk Logisk empirisme og historiske forklaringer - Hempel, Carl, tysk-amerikansk filosof (f. 1905-1997) - opprinnelig representant for de logiske empiristene. Mente at den deduktiv-nomologiske modellen var den eneste saliggjørende forklaringsmodellen i erfaringsvitenskapene, men problemet er at forklaringer i humanvitenskapene sjelden har deduktiv-nomologisk struktur. Heller ikke lett å beregne sannsynligheten for kulturelle hendelser. - Hempel mente at humanvitenskapene ikke er modne vitenskaper, finner heller forklaringsskisser. - Myklands påstand som Øftsi mener er analytisk sann: Vi kan hevde at definisjonen av et «kjært klenodium» inneholder følgende bestemmelse: «Et objekt som eieren er beredt til å anstrenge seg mye for å beholde eller få tilbake». - Øfsti mener ganske enkelt at DN-modellen ikke er adekvat for humanvitenskapene. - Allmenne lover er ofte i realiteten allmenne definisjoner. - Hempel selv bruker andre historiske eksempler, som F.J. Turners (1861–1932) teori om The Frontier (grenseområdene, fronten) i USA. The Frontier var den vestlige grensen for de fremrykkende hvite amerikanerne, også omtalt som «det ville vesten», med sine angivelige uendelig mange muligheter (indianerne så det kanskje annerledes. - Eks forklaringsskisse: Bønder dro til grenseområdene i Amerika for å få ny jord fordi jorden var utpint i befolkede områder. Oversetningen (premiss 1) inneholder en henvisning til allmenne lover som ikke uttrykkes eksplisitt, men er nødvendige forutsetninger for Turners konklusjon. Det kan være: «Mennesker gjør en del for å forhindre at deres økonomiske situasjon blir for dårlig. Men dette er neppe noen allmenn lov, fordi det også finnes mennesker som resignerer. Dessuten er uttrykk som «å gjøre en del» eller «for dårlig» for uklare til å kunne brukes i en genuin lovforklaring. Undersetningen (premiss 2) spesifiserer utgangsbetingelsene, og kan være noe i retning av «bøndenes økonomiske situasjon holdt på å bli for dårlig, og de hadde grunner til å anta de ville få det bedre ved å flytte vestover». Konklusjonen blir: «De flyttet vestover». Slik ser hele forklaringsskissen ut: 1. Oversetning (premiss 1): Mennesker gjør en del for å forhindre at deres økonomiske situasjon blir for dårlig (allmenn lov) 2. Undersetning (premiss (2): Bøndenes økonomiske situasjon var dårlig, og de hadde grunner til å anta de ville få det bedre ved å flytte vestover (utgangssituasjon) Konklusjon: De flyttet vestover (eksplanandum. Men kritikerne påpeker at det Hempel kaller «lovmessigheter» neppe fortjener den betegnelsen, det er heller banale alminneligheter, trenger ikke vitenskap for å vite det. - Annen type kritikk hos canadiske historiefilosof William Dray, tar utg.pnkt. i rasjonelle forklaringer. Kritiserte Hempels såkalte allmenne lover. - Så på dem som et alternativ til deduktiv-nomologiske forklaringer i de historiske vitenskapene. - For å finne rasjonell forklaring - man for det første redegjør for de spesielle forholdene i en gitt situasjon, for det andre viser at handlingen som ble utført var den mest fornuftige eller den rimeligste, gitt situasjonen. Må finne ut hvordan den som handlet oppfattet situasjonen, hvordan hen forestilte seg hva de forskjellige handlingsalternativene ville føre til, finne ut hva hen ønsket å oppnå, historiker forklarer bare handlingen hen kan vise at den handlende handlet fornuft utifra vedkommendes forståelse av situasjonen, ønsker og målsetninger. - Hempels svar til Dray: Kanskje kunne rasjonelle forklaringer kalles «vitenskapelige» hvis de kunne omformes og lappes på slik at de passet et deduktiv-nomologisk skjema, hevdet Hempel. Det kan man gjøre på følgende måte. 1. Oversetning (premiss 1): Enhver rasjonell handlend

Vitenskapsfilosofi PDF

Document Details

Tags

Related

Summary

Full Transcript

Upgrade to continue