Ulike ideologier i norsk politikk

Ideologi som legger vekt på individuell frihet, markedsøkonomi, personlig ansvar og begrenset statlig inngripen.

Ideologi som legger vekt på bevaring av tradisjoner, gradvise reformer og sterk vekt på samfunnets stabilitet.

Ideologi som fokuserer på økonomisk likhet, sterk offentlig sektor og omfordeling av ressurser.

Ideologi som kjemper for et klasseløst samfunn der produksjonsmidlene eies av fellesskapet.

Ideologi som kombinerer liberale og sosialistiske prinsipper, med vekt på både individuell frihet og økonomisk likhet.

Ideologi som legger vekt på nasjonal suverenitet, identitet og kultur.

Et demokratisk prinsipp som sikrer at makten i et samfunn ikke konsentreres hos én enkelt person eller gruppe, og som forhindrer maktmisbruk.

Denne delen av staten lager og vedtar landets lover.

Denne delen av staten setter lovgivningen i praksis, for eksempel ved å utarbeide forskrifter og håndheve lovene.

Denne delen av staten tolker landets lover og dømmer i saker som involverer brudd på lovene.

Et system som sikkrer at ingen av de tre maktene (lovgivende, utøvende, dømmende) får for mye makt. Dette skjer ved at de tre maktene kontrollerer hverandre.

En politisk ideologi som appellerer til 'folket' mot 'eliten', ofte med fokus på emner som skaper sterke følelser, som innvandring og byråkrati.

Et politisk system der folket har makten, enten direkte eller gjennom valgte representanter. Kjennetegnes av frie valg, ytringsfrihet, rettsikkerhet og likhet for loven.

En politisk styreform der makten ligger hos én person eller en liten gruppe, uten demokrati. Kjennetegnes av manglende demokratiske rettigheter, sensur og ofte undertrykkelse av opposisjon.

En prosess der demokratiet svekkes gradvis ved at ledere får mer makt, rettsvesenet blir svakere, og institusjoner mister sin uavhengighet. Dette skjer ofte uten store, plutselige endringer.

Vektlegger individuell frihet, markedsøkonomi og mindre statlig inngripen. Partier som Høyre og Fremskrittspartiet (FrP) støtter lavere skatter, privatisering og større ansvar for enkeltindivider.

Fokus på økonomisk likhet, sterk offentlig sektor og omfordeling av ressurser. Partier som Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Arbeiderpartiet (Ap) ønsker høyere skatter for de rikeste, velferd for alle og regulering av næringslivet.

Partier som Senterpartiet (Sp), Venstre, Kristelig Folkeparti (KrF) og til dels Miljøpartiet De Grønne (MDG) balanserer mellom venstre- og høyresidens prinsipper, ofte med fokus på spesifikke saker som miljø, distriktene eller verdibasert politikk.

Partier som FrP og deler av Sp kan ha nasjonalistiske trekk. Eksempler inkluderer motstand mot EØS og EU, streng innvandringspolitikk og fokus på norsk kultur og tradisjon.

Når makthavere misbruker sin posisjon for å berike seg selv, for eksempel ved å ta bestikkelser eller bruke offentlige midler til personlig vinning.

Når folk ikke tror på at demokratiet fungerer, eller ikke ser poenget med å delta i valg.

Når pressen og media blir sensurert, hindret i å rapportere fritt eller når feilinformasjon spres.

Når samfunnet blir delt i grupper som ser på hverandre som fiender, kan det bli vanskelig å finne felles løsninger.

Når ledere sier de snakker for folket, men samler makt hos seg selv og svekker demokratiet.

Store forskjeller mellom rik og fattig kan skape misnøye og mistillit til systemet.

Enhver metode som folk kan bruke for å delta i politikken, for eksempel stemme, organisere seg eller demonstrere.

Metode for å påvirke politiske beslutninger, men som går imot lover og regler, for eksempel vold eller trusler.