Nasjonal romantikken

Study Notes

Nasjonalromantikken var en epoke i norsk kulturhistorie som varte fra 1814 til ca. 1870.
Den var sterkt preget av et ønske om å skape en norsk nasjonal identitet etter unionsoppløsningen med Danmark.
Kunstnere og forfattere fokuserte på å fremheve det unike ved norsk kultur og natur.
Typiske elementer i nasjonalromantikken var:
- Fjord og fjell: Disse naturmotivene ble hyppig brukt i malerier, dikt og sanger.
- Vikingetidens arv: Fortellingen om vikingene ble brukt for å fremheve nordmenns tøffe og uavhengige karakter.
- Bondekulturen: Bønder, spesielt de i bunad, ble idealisert som skildringer av et hardtarbeidende og selvstendig folk.
- Kristendommen: Den norske kirke og kristne verdier fikk en sentral plass i nasjonalromantisk litteratur.

Mauritz Hansen - "Luren"
Claus Frimann - "En Birkebeener-Sang"
Johan Nordal Brun - "Norges Skål"
Bjørnstjerne Bjørnson - "Ja, vi elsker dette landet" (nasjonalsangen siden 1864)

I nasjonalromantikken ble det gjort innsamlingsarbeid på bygda for å fange opp folkelige tradisjoner.
Personer som Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen, Olea Crøger og Magnus B. Landstad samlet inn eventyr, sagn og folkeviser.
Denne folkediktningen, som var upåvirket av dansk innflytelse, beviste at Norge hadde en rik litterær tradisjon.

Mot slutten av 1800-tallet begynte industrialisering og urbanisering å endre norsk samfunn.
Byene vokste raskt, og fattigdom, sykdom og sosiale problemer ble mer utbredt.
Disse realitetene førte til en avvisning av den idealiserte og romantiske skildringen av Norge som var karakteristisk for nasjonalromantikken.
Den romantiske stilen ble gradvis erstattet av en mer realistisk og samfunnskritisk kunst- og litteraturform.