Norge I Middelalderen: Politisk Kultur Og Ideal PDF

**7) Gjør rede for noen hovedtrekk i middelalderens politiske kultur i Norge og/eller på Island. Drøft i hvilken grad denne kulturen harmonerer med moderne, politiske idealer i Vesten.** **Deltakelse** **Ulikhet var helt normalt. Norge i middelalderen var ikke et egalitært samfunn for den politisk...

**7) Gjør rede for noen hovedtrekk i middelalderens politiske kultur i Norge og/eller på Island. Drøft i hvilken grad denne kulturen harmonerer med moderne, politiske idealer i Vesten.** **Deltakelse** **Ulikhet var helt normalt. Norge i middelalderen var ikke et egalitært samfunn for den politiske kulturen var hierarkisk. Ulikhet mellom mennesker var helt normalt. Derfor var personlige nettverk spesielt viktig frem til og med 1200-tallet.** **Kongen og stormenn. Kongemakten var relativt svak før 1200 tallet, og kongen var avhengig av støtte fra stormenn og at han var en god politisk spiller. Kongen hadde ikke nok ressurser til å dominere alene. Olav den hellige var ikke en god politisk spille og havnet på lik linje med stormennene. Magnus den blinde hørte heller ikke på råd og Harald Gille fikk blindet han. Man måtte høre på råd, men være forsiktig for ikke alt var bra. Hvem man hørte på ga personen en maktstilling også. Det er tydelig at makten kom nedenfra i dette samfunnet.** **Stormenn og bønder. Direkte ledd mellom bønder og kongen var det egentlig ikke. Man vet ikke så mye om forholdet mellom stormenn og bønder, men det man vet var at bøndene hadde sterk vilje. Hvis kongen hadde gitt noen lokal makt, og bøndene ikke likte han, ble han fjernet. Kong Sverre ga noen jobben å samle inn skatt, de mente han ikke at hadde autoritet til det, og drepte han. Viktig å ha bøndene sin tillitt, da kunne de strekke seg langt for å hjelpe kongen.** **Kongen og bønder. Før 1200-tallet var den politiske kulturen at alle frie bønder deltok på tinget. Hvis man ønsket å bli konge tidlig i middelalderen/vikingtiden så måtte man reise rundt til disse tingene og be bøndene gjøre ham til konge, samme gjaldt med støtte. Man kom ikke langt med tvang. Kongen hadde rettslig krav på leidang, men måtte i virkeligheten argumentere for dette.** **Kvinner.** Dette har du skrevet om over, men kort fortalt var det menn som satt i ledende posisjonen, men kvinner hadde en del innflytelse. Enker kunne delta på tinget, og kvinner hadde innflytelse som mødre og ektefeller. **Tinget-Riksmøter-Kongens råd-Riksråd.** På 1100-tallet blir tingene mer viktig og mye av politiske beslutninger blir overført til riksmøter hvor det møtte representanter for hele landet. Det ble derfor mindre bonderepresentasjon. Riksmøtet skulle bestemme for hele landet. Det var nå ikke regionale ting som bestemte, men et mer sentralisert organ. 1200-tallet går det fra riksmøter til kongens råd. Disse er enda mer eksklusive, så vi ser at kongen får mer makt. På 1300-tallet blir kongens råd til riksråd. Det blir mer formalisert og skjer ikke bare ved behov. Det ble et aristokratisk riksråd som kongen ikke ble så glad i, han måtte gjerne forhandle med dem. Senere blir de et opposisjonelt organ. **Positivt eller negativt. Den politiske kulturen i Norge i middelalderen kjennetegnes at den blir mer og mer innsnevret når kongen får mer makt gjennom tiden. Men samtidig vokser det frem et bondekommunalt selvstyre. Riksrådet var ikke demokratisk, men det hadde mer bånd ned til bøndene enn hva kongen og hans menn hadde. På 1200-1400 tallet er det stort skille mellom den lokale politiske kulturen og rikspolitiske kulturen for det er for stor avstand. Forsvar og fattigstell ble løst lokalt. Først på 1500 tallet ble forskjellene mindre og mer av skatt og bøndene ble mer dratt inn i ting.** **Loven** **Rettskultur. Norge var en rettstat i middelalderen. Frostatingsloven sa, «Med lov skal landet bygges og ikke med ulov ødes». Dette binder vår moderne rettskultur sammen med den middelalderske. «Rule of Law»= rettstat. En annen likhet med Gulatingsloven og våre moderne lover er dette med reintegrering i samfunnet etter lovbruddet. En stor forskjell derimot er at voldsbruk er monopolisert av staten i dag, det var det ikke i middelalderen. Rettsikkerhet fikk man gjennom nettverksbygging, man kom ikke langt uten dette.** **Tinget. Rettskulturen i Norge var veldig lokal, og kongemakten var begrenset. Alle frie individer måtte møte på tinget sa lovene, men det var fortsatt ulik maktbalanse på tinget. Kongemakten var tilsynelatende den som hadde opprettet tinget. Veitsle var at kongen og hans menn skulle få gratis mat og underholdning, som etter hvert ble en skatt. Kongen ble godtatt, men kongen ombudsmenn ville de ikke ha på tinget.** **Gulatingsloven. Gulatingsloven var mer positiv til kongen, og kalte han for deres venn. Videre, den ba folk ta hevn. Man hadde ikke krav på rettsbot mer enn 3 ganger hvis man ikke tar hevn selv. Man hadde rett til å ta hevn på vegne av seg selv eller andre. Den skilte mellom type vold og grad av vold. Skjulte drap var verre enn åpne drap. To vitner var nok, men ikke ett. Kristenretten sa at lovbrudd på helligdager og på natten var verst. Det at det skjedde i hjemmet var verre enn i offentligheten.** **Politisk kultur. Reintegrering. Ikke lik politisk kultur for ufrie eller lav status. Sosiale sammenkomster var viktige. Øl gilder til ære for Maria og Jesus. Å gi gaver, kongen og stormenn ga noen ganger så store gaver at de ikke kunne bli gjengjeldt. Politiske kulturen går etter hvert over fra bønder til en dominerende kongemakt.** **Landsloven. Magnus Lagabøtes sin landslov ble til i 1274. Før dette hadde det vært landskapslovene som hadde vært gjeldende. Der var det mest normer, og ikke ble de håndhevet av et rettsapparat heller. Med landsloven til Lagabøte nærmet vi oss mer enn rettstat. Det gikk fra «bøndenes private fred» til «kongens offentlige fred». Det ga også mer makt til kongen, «makt utkledd som autoritet». Kongen fikk en mer dominerende rolle i rettssystemet. Det var mye likt mellom de to lovene, men med den nye ble mer klassifisert som ubotemål, altså mer dødsstraff og mindre bøter. Integrering i samfunnet ble det mindre fokus på å.** **Vold** **Ættehevn. Landsloven forbudte ættehevn, noe som gjorde at man kunne ikke drepe familien til gjerningsmannen lenger. Politiske kulturen tidligere var at man stod ansvarlige overfor hverandre og kunne ta hevn. Kongen tok også over makten til å drepe, men det var nok ikke folk så fornøyde med. Mennesket ble plutselig stilt ovenfor kongen og ikke over fellesskapet. Håkon Håkonsson hadde beklaget over hvor voldelig Norge var og at manndrap burde unngås.** **Virkeligheten vs. Loven. Kongen klarte ikke helt å oppnå et voldsmonopol, folk likte ikke at kongen skulle ta over den makten. Det er kilder som viser at folk fortsetter å ta loven i egne hender. En person drepte en annen for å ha lånt/stjålet en hest. Veldig mye om ære og ærekrenkelse. Kongemakten forsøkte ikke å gripe inn så mye heller eller å forsøke å tvinge gjennom tanken om at vold var ulovlig. Det ble strengere først på 1600 tallet.** **ISLAND** **Fristat. Island var et land uten stat fra 870-1262. Noen mener at den voldelige politiske kulturen i Island er pga. det ikke var noen statsmakt der til å passe på, mens andre mener at jo det var et rettssamfunn der som var regulert av lover.** **Alltinget. Alltinget ble etablert i 930 og det var en domstol hvor alle høvdingene på Island møttes. Island ble delt inn i 39 høvdingdømmer der ting skulle løses lokalt. De hadde ikke skriftlige lover som Norge hadde.** **Vold. Det var opp til hver enkelte å hevde sin rett og dette kunne løses med vold hvis det trengtes. Vold ble brukt i en del konflikter. Voldssamfunn var det egentlig ikke, for folk måtte tenke seg nøye igjennom før de tydde til vold. Forlik og bot skjedde gjerne. Sagene maler Island som veldig voldelig, mest sannsynlig for det kjedelige ble holdt utenfor. Klasseaspekt til stede, småbønder kunne ikke røre høvdinger. Selv om teknisk sett alt var lov, så var det ikke helt lurt. \"Det var en politisk kultur hvor folk tok saken i egne hender, og brukte vold for å beskytte seg selv og vise styrke. Dette kunne de gjøre for det fantes ikke noen sterk myndighet som kunne løse konfliktene eller behandle dem\".**