Middelalderens politiske kultur i Norge og Island

Kongens makt økte på 1300-tallet, med riksrådet som et delvis opposisjonelt organ. Kongen måtte forhandle med riksrådet.

Samtidig med kongens økte makt, utviklet det seg et sterkere bondekommunalt selvstyre, som hadde bedre bånd til bøndene enn kongen.

Frostatingsloven var en viktig del av rettskulturen i middelalder-Norge, som understreket viktigheten av rettstatsprinsippet. Det var en rettstat.

Lovene, inkludert Gulatingsloven, fokuserte på reintegrering av lovbruddet i samfunnet på en måte sammenlignbart med moderne lover.

Tinget var et lokalt rettssystem i Norge under middelalderen, hvor alle frie individer, men fortsatt ulik maktbalanse, måtte møtes, med kongen og hans representanter. Kongemakten var forbundet med tinget, men til en viss grad.

Gulatingsloven hadde en mer positiv tilnærming til kongen, men oppmuntret også til hevn. Man hadde rett til å ta hevn for seg selv eller andre.

Voldsbruk var ikke monopolisert av staten i middelalderen. Man deltok i å ivareta sine rettsverns gjennom nettverksbygging.

Rettskulturen i middelalder-Norge var lokal, og det fantes forskjeller i rettigheter og politisk innflytelse basert på sosial status.

Et hierarkisk system hvor ulikhet var normalt. Makten var distribuert, og kongen sto avhengig av stormenn og bønders støtte.

Gjennom sentralisering og riksmøter økte kongens makt. Møtene samlet representanter fra ulike deler av landet.

Stormenn var viktige politiske aktører som ga kongen støtte og råd. Kongens makt var avhengig av deres samtykke.

Bønder hadde betydelig påvirkningskraft, og kongens autoritet var avhengig av deres støtte. De kunne fjerne konger om de mislikte dem.

Alle frie bønder deltok i møter, og det var et viktig politisk arena. Konger oppnådde støtte gjennom disse møtene.

Kvinner hadde en del innflytelse som mødre og ektefeller til stormenn. Enker deltok også på møter.

Et hierarkisk samfunn med tydelige ulikheter mellom ulike sosiale grupper. Personlige nettverk var viktige.

Det er vanskelig å vurdere harmonien helt uten å vite hva moderne idealer i vesten definerer.

Loven som Magnus Lagabøte innførte i 1274, som erstattet landskapslovene. Den innførte mer rettstatsprinsipper og styrket kongens makt.

Tradisjonen med å hevne et drap ved å drepe gjerningsmannens familie. Landsloven forbød denne tradisjonen, men voldsproblemet var fortsatt stort.

Kongens mål om å ha enerett på å bruke vold og straffe forbrytelser. Kongen klarte ikke helt å oppnå dette, og folk fortsatte å ta loven i egne hender.

Island var uten stat fra 870 til 1262. Noen mener dette forklarer den voldelige kulturen, mens andre mener det var et rettssamfunn med regler.

Islands parlament som ble etablert i 930. Det var en domstol hvor høvdingene møttes for å løse konflikter.

Vold var tillatt, men ble brukt med forsiktighet. Forlik og bøter var vanligere løsninger.

Kongen ønsket å erstatte den lokale bøndenes fred med sin egen, mer sentrale og offisielle fred.