Vitenskapsteori og menneskesyn - EXP105 2021-V PDF

Vitenskapsteori og menneskesyn EXP105,2021-V Examen Facultatum (allmenn variant) EXP105 Ansgar teologiske høgskole  Innholdsfortegnelse Krogh, Historie, forståelse og fortolkning (Gadamer og...

Vitenskapsteori og menneskesyn EXP105,2021-V Examen Facultatum (allmenn variant) EXP105 Ansgar teologiske høgskole  Innholdsfortegnelse Krogh, Historie, forståelse og fortolkning (Gadamer og 1 hermeneutikken) Gadamer, Truth and method 62 Balsvik, Mennesket i samfunnsvitenskapene 68 Christoffersen, Handling og dømmekraft (kristent menneskesyn) 83 Lundestad, To perspektiver på mennesket 100 Henriksen, Menneskesyn - Naturalisme 108 Henriksen, Menneskesyn - Anti-humanisme 116 Brown & Granberg, Hva er et menneske? kap 14 125 Henriksen, Menneskesyn - Eksistensialisme 144 Brown & Granberg, Hva er et menneske? kap 17 152 de Beauvoir, Det annet kjønn (innledningen) 174 Anfinsen & Fjørtoft, Vitenskap, etikk og samfunn 190 Roger Trigg, Ideas of Human Nature: Darwin 214  Krogh, Historie, forståelse og fortolkning (Gadamer og hermeneutikken) Tittel Historie, forståelse og fortolkning Forfatter Krogh, Thomas Utgiver Gyldendal Norsk Forlag Årstall 2003 Utgave 4 ISBN 9788205316287 Sider 214-273 © Materialet er vernet etter åndsverkloven og fremstilt gjennom :bolk, Kopinors kompendietjeneste for høyere utdanning. Materialet kan benyttes av studenter som er oppmeldt til det aktuelle emnet, for egne studier, i ethvert format og på enhver plattform. Uten uttrykkelig samtykke er annen eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no) 1  8 Hermeneutikkens tidlige historie C M Hermeneutikk og historisme – to ulike Y tradisjoner D CM MY enne delen av boken (Del II) vil i det store og hele handle om begrepet hermeneutikk, som vi i første omgang kan si betyr CY forståelseslære eller fortolkningslære. Innledningsvis må vi spørre om hvordan hermeneutikk ble et aktuelt tema i forbindelse CMY K med humanioras utvikling. Her må vi minne om det som står i kapit- tel 3. De strømningene jeg har kalt historismen i vid og snever betyd- ning, som har ligget til grunn for utviklingen av humaniora, smelter i løpet av det 19. århundre mer og mer sammen med det man kan kalle den hermeneutiske tradisjon. Og fra slutten av 1800-tallet kan man si at debatten om humani- oras grunnlag i stor grad er blitt en debatt om fortolkning og forstå- else – kort sagt om de grunnleggende begrepene i hermeneutikken. Nå hadde selvsagt forløperne for humaniora – historievitenskap og filologi – helt fra antikken vært opptatt av å forstå og fortolke tek- ster. Lorenzo Vallas teknikker, som f.eks. å påpeke anakronismer i en tekst, går jo bl.a. ut på at vi finner tekstens mening, for så å spørre om en slik mening kunne vært uttrykt på et bestemt tidspunkt. Likevel var ikke spørsmål om fortolkning og forståelse sentrale i den tidlige historismen. Hermeneutikk har sin egen og selvstendige utviklingshistorie, den kommer fra fag som teologi og jus og blir bare gradvis knyttet sammen med problemene om humanioras egenart. Derfor bruker jeg uttrykk som forening og sammensmel- ting av hermeneutikk og humaniora. Det dreier seg om to ulike tra- EXP105-2021-V 2 Ansgar teologiske høgskole  Hermeneutikkens tidlige historie disjoner med hver sin historie, som blir forenet fordi man oppdager at man må gå til fortolknings- og forståelsesteorier for å finne svar på de grunnleggende problemene innenfor åndsvitenskapene.1 I dette kapitlet skal vi derfor gå tilbake til hermeneutikkens opprinnelse og kort skissere dens utviklingsgang frem til det 20. århundre. De neste kapitlene vil ta opp forskjellige debatter i for- rige århundre om fortolkning og forståelse i ulike åndsvitenskaper. I første underavsnitt av dette kapitlet kaster vi et blikk tilbake på fortolkningsteorier i antikken. Deretter behandles hermeneutikk fra reformasjonen og fram til ca. år 1800. Denne typen hermeneutikk kalles ofte regelhermeneutikk, og her vil Flacius Illyricus være det viktige navnet. I tredje avsnitt kommer vi inn på hermeneutikk i ro- mantikken, og teologen Friedrich Schleiermacher. I fjerde avsnitt drøftes sammenknytningen av historisme og hermeneutikk mot slut- ten av 1800-tallet. Her møter vi igjen Johann Gustav Droysen – han og særlig Wilhelm Dilthey vil være de sentrale navnene her. Fortolkningslæren i antikken Selve ordet hermeneutikk er av gresk opprinnelse, uten at etymolo- gien (språkhistorien) sier oss så mye mer her enn i annen vitenskaps- historie. Faktisk hersker det i dag ingen enighet om opprinnelsen til det greske verbet hermeneuein. Det mest interessante etymologiske forskningsresultatet er av rent negativ karakter. Det var i lengre tid blitt hevdet at hermeneuein var beslektet med gudenavnet Hermes. Hermes var handelens (og tyvenes) gud, kanskje kunne man si guden for felter som forutsetter språklig kommunikasjon. Men selv- sagt var dette for godt til å være sant, og i dag må oppfatningen 1 Noen bemerkninger om språkbruken i denne delen. Hermeneutikk er strengt tatt ikke en teori, men et knippe med teorier om fortolkning og forståelse. Det er også betraktelig forskjell på det man kalte her- meneutikk rundt år 1800 og i dag. Hermeneutisk teori går, som det vil fremgå av teksten, gjennom flere utviklingstrinn. For ikke å over- drive inntrykket av at vi har med én enkelt teori å gjøre, prøver jeg å unngå uttrykket hermeneutikken, og bruker uttrykket i ubestemt form eller formuleringer som «den hermeneutiske tradisjon». Disse uttrykkene er alle ment å betegne samme knippe av teorier. 215 EXP105-2021-V 3 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 215 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling anses som gjendrevet fra filologisk hold. Men denne oppfatningen av ordets opprinnelse var kjent og allment akseptert i antikken, så den sier i hvert fall noe om hvordan antikkens tenkere så på forstå- elsen og fortolkningen; den hadde en, om enn tvilsom, guddom- melig forankring. Hermeneuein: tre Verbet hermeneuein kan sies å ha tre hovedbetydninger på hovedbetydninger gresk: å uttrykke (dvs. å utsi noe eller rett og slett å tale), å utlegge (som når vi snakker om å utlegge en tekst, dvs. å forklare og å for- tolke) og å oversette (fra et språk til et annet).2 De to siste betydningene er selvsagt nært beslektet, fordi en oversetter jo først må ha fortolket den teksten eller talen som skal oversettes. I moderne norsk skiller vi ofte mellom å fortolke en bok eller et dikt og å tolke fra et språk til et annet. Vi ser nå at å fortolke i den vide betydningen å forstå er mer grunnleggende enn å tolke i betydningen å oversette. En tolk (en oversetter) må først være en fortolker. En hermeneus er derfor en fortolker. Platon bruker ordet om dikterne som fortolker gudene (for menneskene). Aristoteles Men de to hovedbetydningene vi da står igjen med – å uttrykke og fortolke – kunne også bli oppfattet som nært beslektet. En som snakker, kan sies å oversette fra det indre i mennesket (tankene) til noe ytre, noe som er felles for alle, nemlig det språklige uttrykket. De språklige uttrykkene er derfor i seg selv en oversettelse – de gjør et menneskes tanker forståelige for dem vedkommende taler til. Aristo- teles skrev et språkfilosofisk verk om «påstander», dvs. de språklige formuleringer som kan være sanne eller falske. Det het Peri Herme- neias, på latin ble dette til De Interpretatione. Det latinske uttrykket interpretatio er det som ligger til grunn for alle begreper om å for- tolke i moderne europeiske språk. Innenfor f.eks. filosofihistorie og litteraturvitenskap bruker vi fremdeles uttrykket interpretasjon om fortolkninger av tekster. Her ser vi nettopp teorien om at språket er en fortolkning av tanker slik at de blir forståelige for andre. I antikken utkrystalliserte det seg aldri en systematisk og sam- menhengende lære om fortolkning og tekstforståelse knyttet til ordet hermeneuein og ord avledet av det. Det var først i nyere tid ordet ble plukket opp og anvendt i en slik sammenheng. De greske 2 Se Jean Grondin, Einführung in die philosophische Hermeneutik, Darmstadt 1991, s. 24 og den litteratur som er sitert der. 216 4 EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 216 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie og senantikke bidragene til fortolkningsteori (og det vi ville kalle hermeneutikk) er konsentrert om to andre felter. Det ene er hele den retoriske tradisjonen som var et så domine- rende innslag i antikk kultur. Den er behandlet i kapitel 1 og jeg går ikke nærmere inn på den her. Det andre feltet kan det derimot være på sin plass å se litt nær- Bibelfortolkning mere på, selv om heller ikke det ble kalt hermeneutikk i samtiden. Dette feltet består av fortolkningsteorier som hadde røtter tilbake til antikken, men som særlig ble utviklet innenfor kristendommen, til hjelp for å fortolke Bibelen Disse teoriene, som besto av et sett med ulike fortolkningsmåter som alle kunne anvendes samtidig på religiøse tekster, oppsto i det 2. århundre blant kirkefedrene i Alexandria. Problemet de var konfrontert med var at mange bibelsteder, særlig i Det gamle testa- mente (GT), stred mot den antikke kulturens standarder for smak og sannhet, de stred både mot hva som var passende å framstille og hva som var rimelig å anse som sant. Dette problemet oppsto hvis f.eks. alle anekdotene om historiske personligheter ble opp- fattet som faktiske, historiske sannheter. Man kunne heller ikke hoppe over GT, for den kristne teologi forutsatte at Jesu komme var blitt forberedt gjennom Det gamle testamentes profeter. Jesu egen lære var full av henvisninger til at det var forutsagt at han skulle komme. Det var derfor viktig også å kunne mobilisere GT som belegg for den kristne religion. Det er her man kan snakke om røtter tilbake til antikken. De kristne teologer befant seg nemlig i en lignende situasjon som de he- denske filologer. Disse hadde kjempet med episoder og scener hos Homer som virket svært usedelige, Olympen får av og til preg av ren såpeopera. Det gjaldt derfor å tolke Homers verk slik at de kunne oppfattes som moralsk høyverdige. Antikke forfattere hadde lenge prøvd å gjøre Homer mer stueren ved hjelp av det de kristne ville kalle en allegorisk lesemåte. Der f.eks. beretningene om gudenes atferd virket støtende, la man inn en annen og mer høyverdig betyd- ning som skulle utgjøre den egentlige mening med teksten. De fortolkningsmåtene de brukte til dette kunne teologene overta. I en slik kulturell situasjon var det av stor teologisk betydning å Meningsnivåer vise at Skriften hadde flere meningsnivåer enn det bokstavelige, nivåer som først kom frem hvis man brukte andre lesemåter. Den 217 EXP105-2021-V 5 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 217 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling jødiske filosofen Philo (ca. 20 f.Kr.–45 e.Kr.), som var sterkt på- virket av gresk filosofi og kultur generelt, hadde med støtte i pla- tonsk og ny-platonistisk filosofi utviklet en slik metode for for- tolkning av de jødiske skriftene, Torahen. (Med nyplatonisme mener vi de filosofene som særlig fra år 200 e.Kr. førte Platons lære videre. Den viktigste er Plotin (ca. 203–ca. 269). Disse filoso- fene hadde ofte en mer religiøs og mystisk legning enn vi i dag ville tillegge Platon. Det er gjennom ny-platonikerne at Platon blir ført videre til kristne teologer og filosofer. De er spesielt viktige for ut- viklingen av en platonsk kunstfilosofi. Se slutten av kapittel 13.) Origenes Det første viktige bidraget til et systematisk fortolkningssystem De ulike lesemåtene på kristen grunn har vi fra Origenes, som også levde i Alexandria (ca. 185–254). Hans teori gikk ut på at det eksisterte tre ulike lag eller nivåer av mening i Bibelen, og tilsvarende tre ulike måter å lese den på. Disse kalte han henholdsvis den bokstavelige, den sjelelige og den mystiske lesemåten. Også Origenes hentet de filosofiske for- utsetningene sine fra nyplatonismen. Disse nivåene svarte nemlig til en oppdeling av mennesket i legeme, sjel og ånd – en deling som var vanlig innenfor denne retningen. (Denne delingen svarer derimot ikke uten videre til noen av de skillene vi finner hos Platon selv, mellom sjel og legeme, mellom de rasjonelle og irrasjonelle innslag i sjelen, eller til oppdelingen i tre sjelsfunksjoner: tenkning, vilje og begjær, med hver sin spesifikke dyd: visdom, mot og selvkontroll. Disse inndelingene hos Origenes er ment som et hierarki, og den bokstavelige betydningen – som svarer til det legemlige nivået i virkeligheten – er selvsagt den laveste og minst interessante. Den er tilpasset den vanlige leser, mens den mystisk-allegoriske betyd- ningen bare vil være tilgjengelig for noen få. Senere i middelalderen ble dette systemet utvidet fra tre til fire nivåer av mening, med hver sin tilsvarende lesemåte: den bokstavelige, den allegoriske, den moralske og den anagogiske. Den anagogiske le- semåten omfatter de grunnleggende mysteriene knyttet til verdens un- dergang og dom, mens den allegoriske dreier seg om trossannhetene. Disse måtene å tenke om tekster på var så dominerende at de vandret fra det vi kunne kalle litteraturkritikken – dvs. kommentarer til tekster som alt foreligger – til selve den produktive kunstneriske bevisstheten. Dante hevdet at alle steder i hans egen Divina Commedia også hadde en slik firedoblet mening og lot seg forstå på fire ulike plan. 218 6 EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 218 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie Man bør huske på to ting som skiller tradisjonen i Alexandria fra oss. Systemet med de fire lesemåtene kan ikke anvendes på ulike tekststeder ut fra fortolkerens egne kriterier. Det er ikke opp til lese- ren å avgjøre hvilken lesemåte som passer best på det bestemte stedet eller i den bestemte boken, f.eks. hvis en bokstavelig lesemåte synes utilstrekkelig eller malplassert. Det ligger i hvert fall i denne tradisjonen en tendens til å hevde at alle passasjer i Skriften har alle disse meningsnivåene samtidig. En slik oppfatning var sannsynligvis uunngåelig ut fra de religiøse forutsetningene til kirkefedrene. Alt som sto i Skriften var sant og bygd opp på denne firedobbelte måten av avsenderen eller forfatteren, som jo var den hellige ånd. Den gud- dommelige inspirasjonen som lå til grunn for tekstene, forutsatte og garanterte at alt også hadde en allegorisk eller anagoisk mening. Selvsagt manglet en historisk kildekritikk, som kunne skille mellom ulike perioder i oppståelsen og utviklingen av en tradisjon eller et verk. (Kildekritikken kommer, som vi så, med renessanse- humanismen, og ble for alvor anvendt på Bibelen på 1600-tallet.) Skriften var en samlet blokk, der ethvert skriftsted kunne settes i en forbindelse med ethvert annet. Også dette må ses ut fra forut- setningen om at alt som står i Skriften er sant. Det går ingen direkte linje fra denne typen fortolkningsteorier til det vi i moderne tid kjenner som hermeneutikk. Likevel kan man se disse teoriene som en forløper for den letingen etter mening som preger så mye av forrige og vårt århundres intellektuelle an- strengelser, fra de mer abstrakte teoriene i semantikk og språkfilo- sofi, til mer konkrete teorier om tekstfortolkning i litteraturviten- skap og intellektuell historie. Slik kan man si at hermeneutikk møter arven fra antikkens fortolkningsteorier for første gang i vår tid. Dette henger ikke minst sammen med at vi de siste tyve årene har sett en sterk oppblomstring av interessen for retorikk. Men den er det dessverre ikke plass til å komme inn på her. Hermeneutikk fra reformasjonen til romantikken Den allment aksepterte teorien om hermeneutikk – forstått som en Skriften alene – systematisk teori om tolkning og utlegning av tekster – oppsto i scriptura sola reformasjonen, som et resultat av det grunnleggende protestan- 219 EXP105-2021-V 7 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 219 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling tiske prinsippet om at skriften alene – scriptura sola – var grunnla- get for teologien. Protestantene forsvarte et slikt prinsipp som en kritikk av det katolske syn, slik protestantene oppfattet det, nemlig at fortolkningstradisjonen var likestilt med Skriften selv. Ut fra slike forutsetninger måtte man stille seg skeptisk til selve tanken om allegoriske fortolkninger. Luther ønsket at bibelfortolk- ningen skulle gi en «enkel, tysk og sikker bokstavelig betydning». Matthias Flacius Er man opptatt av hermeneutikkens historie og ikke av teologi- Illyricus eller kirkehistorie, er ikke Luther det viktigste navnet i forbindelse med denne protestantiske teologiske hermeneutikken. I stedet er det hans medarbeider Matthias Flacius Illyricus (1520–1575). Han kom fra et område – Illyria – som da lå under republikken Venezia. I dag ville han blitt kalt kroat. Den tyske filosofen Wil- helm Dilthey, som selv spilte en viktig rolle i hermeneutikkens his- torie og som vi kommer til senere i kapitlet, kalte ham grunnlegge- ren av den nyere hermeneutikk. Bibelhermeneutikk I 1567 utga Flacius en bok om det man kan kalle bibelherme- neutikk, dvs. en bok med regler for tolkning av skriftene i Bibelen, med tittelen Clavis scripturae sacrae (Nøkkel til den hellige skrift). Verket kommer altså ut midt under de hardeste stridene mellom katolikker og protestanter, under den såkalte motreformasjonen, like etter konsilet i Trento. Hele verket er preget av denne kon- fliktsituasjonen. Flacius må vise at Skriften kan gis en sammen- hengende tolkning som gjør den til en selvstendig og avsluttet hel- het, som ikke trenger andre skrifter eller kilder for å bli forstått. Et middel til dette var å utarbeide en oversikt over paralleller eller forbindelser mellom bibelsteder. Her går Flacius like uhis- torisk frem som noen antikk eller middelaldersk forsker ville gjøre. Mer interessant for oss er de to settene med regler for for- tolkning som han stiller opp. Reglene bygger enten på Skriften selv, eller er samlet eller utviklet etter eget skjønn. Den første typen regler har selvsagt teologiske forutsetninger: Skriftens sannhet og hellige karakter kan ikke betviles, den er et vitnesbyrd fra den hel- lige ånd som utlegger seg selv (regel 3).3 Det er det andre settet med regler som er av interesse for allmenn fortolkningsteori. Her griper 3 Matthias Flacius Illyricus, Über den Erkenntnisgrund der heiligen Schrift, utg. Lutz Geldsetzer, Düsseldorf 1964, s. 31. 220 8 EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 220 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie Flacius først og fremst til den retoriske tradisjonen. Er vi i tvil om hvordan en bibelsk tekst skal forstås, sier han, må vi prøve å finne den genren som teksten tilhører (regel 20).4 Vi må avgjøre om det dreier seg om « […] historie eller fortelling, om undervisning eller et lærestykke, om et trøsteskrift eller en fordømmelse, en tale eller noe annet». Så kan man videre analysere skriftstykket ut fra re- glene for en tekst av denne typen. Som eksempel (regel 27) gir Flacius Lukas 7, 47, der Jesus sier: «Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.» Stridsspørsmålet er om syndenes tilgivelse er resultat av eller årsak til kjærligheten. Protestantene måtte hevde at den var årsaken, fordi det motsatte smakte av tanken om at man kunne gjøre seg rettferdig og bli frelst ved gode handlinger. Det var en grunnleggende del av protestantisk teologi at mennesket ikke kunne gjøre seg fortjent til å bli frelst ved egne, gode gjerninger – frelse var en gave fra Gud. Flacius begrunner det protestantiske standpunktet ved en ana- lyse av hvilken type utsagn Jesus her kom med. Slik vil han avgjøre hvilken type skrift man har med å gjøre, hvilket siktemål som ligger til grunn for den. Fremsatte Jesus her et lærestykke som han underviste og ga grunner for en elev, eller polemiserte han mot fa- riseerne for deres ringeakt for synderinnen? Akkurat hvordan Fla- cius mener å kunne begrunne den protestantiske oppfatningen ut fra dette skillet, er av mindre betydning. Det viktige er at han bruker retorikkens teorier om tekstgenrer, dvs. om typer av tekster med ulike siktemål og funksjoner, til å finne det en moderne teore- tiker ville kalt en bestemt type talehandling i teksten – kritikk, ironi, forkynnelse etc. Så selv om Flacius’ verk var bestemt av teologien hans og var rettet inn mot bibelfortolkning, var de teknikkene han brukte klart knyttet til den filologiske, humanistiske tradisjonen. I virkelighe- ten er ikke det Flacius gjør så forskjellig fra det som kalles pragma- tikk. Der er det f.eks. spørsmål om å finne ut hvilken type tale- handling som blir utført – om en ytring kan sies å utføre flere typer talehandlinger samtidig, eller om det er uklart hvilken type hand- ling som ble utført (pragmatisk flertydighet). I overensstemmelse 4 Ibid., s. 97. 221 EXP105-2021-V 9 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 221 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling med den retoriske tradisjonen har han bare flyttet spørsmålsstillin- gen et hakk opp. Flacius spør ikke om karakteren til den enkelte talehandling, men til hele teksten. Likevel vil store deler av Flacius’ tekst virke skuffende på en som har lest moderne hermeneutiske tekster. Mye av det han sier virker opplagt og banalt, hvis han da ikke fokuserer på i og for seg gode råd om studieteknikk for nybegynnere: hvordan man skal skaffe seg over- sikt over helheten i en tekst, hva man skal prøve å forstå først, etc. Flacius’ verk skulle altså gi retningslinjer for å få den korrekte forståelsen av en bestemt tekst, Bibelen. Og mye av hermeneutisk litteratur på 1600- og 1700-tallet var av denne typen: de forklarte hvordan man skulle gå frem for å forstå en bestemt type skrifter. Vi sier derfor at det fantes ulike spesialhermeneutikker, fortolknings- teknikker, tilpasset ulike fag. Ved siden av den teologiske hermeneu- tikken som forklarte hvordan Bibelens ulike bøker skulle tolkes, hadde man særlig den juridiske hermeneutikken, som skulle gi juri- diske studenter en innføring i tolkingen av lovtekster. Disse teoriene hadde liten eller ingen forbindelse med de filoso- fiske strømningene i samtiden. De var – som vi så i forbindelse med Flacius – regler og oppskrifter for lesning av vanskelige tek- ster. Ved hjelp av teoriene lærte man et bestemt håndverk, eller en kunst, som det het i samtidens terminologi på ulike europeiske språk. Denne kunsten var reglene for tekstfortolkning, som ble be- skrevet for dem som skulle leve av å fortolke tekster på et bestemt område – som nettopp teologer og jurister. Regelhermeneutikk Det er derfor blitt vanlig å kalle disse typene spesialhermeneu- tikker for regelhermeneutikk. De utgjør en kunstlære innenfor de ulike universitetsfagene, en del av det håndverket studentene skulle beherske, men hadde som sagt ingen videre kontakt med fi- losofi og vitenskapsteori. Den videre utviklingen gikk i retning av at hermeneutikk mer og mer ble en allmenn forståelseslære, ikke bare teknikker innen spesielle felt. Her bør ett navn nevnes, Johann Conrad Dannhauer (1603–1666). Han var den første som brukte selve uttrykket her- meneutikk (hermeneutica) i en boktittel, i 1654. (Han hadde for øvrig laget dette nye ordet i 1629.) Dette ville vært en relativt be- skjeden innsats her i livet, hadde det ikke vært for at han også la en ny betydning i ordet. For ham er det ikke lenger snakk om en lære knyttet til ett bestemt enkeltfag. Hos Dannhauer finner vi ideen 222 10EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 222 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie om en universell hermeneutikk, en lære om forståelse som skal tjene som en innføring i de forskjelligste disipliner. Det neste steget som fører til noe vesentlig nytt i utviklingen får vi først ved begynnelsen av 1800-tallet, og da er vi allerede inne i romantikken. Romantikkens hermeneutikk – Schleiermacher I romantikken ble hermeneutikken for det første utvidet til nye fel- Allmenn lære om ter. Det kanskje mest avgjørende var tilknytningen til klassisk filo- fortolkning logi og antikkens kultur- og idéhistorie. Sentralt står den klassiske filologen Friedrich Ast, som i 1808 utga en bok med tittelen Grundlinien der Grammatik, Hermeneutik und Kritik (Grunnlin- jer i grammatikk, hermeneutikk og kritikk). Her hevdet Ast at her- meneutikk, som en allmenn lære om fortolkning av overleverte skrifter, bygde på studiet av antikken og de klassiske forfatterne. Ast begrunnet denne oppfatningen med at vi bare kan forstå tek- ster som i bunn og grunn er sprunget ut av samme ånd, dvs. samme innstilling og forestillingsverden, som vår egen. All tolk- ning og forståelse er rettet mot å finne denne opprinnelige enheten. Den historiske utviklingen medfører at det finnes en slik opp- rinnelig enhet mellom oss (dvs. europeerne i Asts samtid) og den klassiske verden. Vi prøver å forstå antikken på tre måter: histo- risk, ved å utforske innholdet i de klassiske tekstene; grammatisk, ved å forstå tekstenes språk og litterære former (dvs. typer av lyrikk og andre former for litteratur); og endelig åndelig, ved å se den enkelte forfatter som ledd i hele antikkens åndsliv. Og det er selvsagt dette siste som er det vesentlige for Ast. Hele denne innstillingen er bare forståelig ut fra den enorme prestisje studiet av antikken hadde i Asts samtid. Og bak denne prestisjen ligger igjen romantikkens og nyhumanismens idealise- ring av Hellas og Roma som samfunn med idealer som overgikk våre – idealer som vi (om enn sikkert forgjeves) måtte strebe etter. Ved å knytte hermeneutikk til studiet av antikken gjorde Ast noe mer enn bare å finne et nytt særområde for hermeneutikk. Han kom nær ved å gi den betydningen av en allmenn lære om for- ståelse, slik at det ikke lenger bare var tale om delhermeneutikker. 223 EXP105-2021-V 11 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 223 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling Den hermeneutiske I tillegg skapte Ast et begrep som går igjen i alle senere former sirkel for hermeneutikk, og som derfor bør nevnes allerede nå: den her- meneutiske sirkel. Hvem som først brukte uttrykket «sirkel» i forbindelse med forståelsesteori, kan være likegyldig. Men grunntanken i det prin- sipp for forståelse av en tekst som etter hvert ble kalt forståelsens sirkel eller den hermeneutiske sirkel, er gammel i den hermeneu- tiske tradisjon og er klart formulert alt hos Flacius: Som overalt ellers får de enkelte deler av en helhet sin forståelighet [dvs. blir gjort forståelige, T.K.] gjennom sitt forhold til denne hel- heten og dens andre deler.5 Denne formuleringen ble gjerne gjort til et formelaktig uttrykk om at man bare forstår en del av en tekst ved å se den i forhold til hel- heten, og bare forstår helheten gjennom de enkelte delene. Selv om disse formlene synes å legge like stor vekt på veien fra del til helhet som fra helhet til del, var det utvilsomt det siste som ble oppfattet som det vesentlige elementet i en fortolkning av en tekst. Delene av en bok kan bare forstås ut fra bokens helhet, det vi kan kalle bokens grunntanke. Disse tankene er ikke så merkelige hvis vi husker at regelhermeneutikkens tid også var tiden for spesialher- meneutikker, særlig innenfor teologi og jus. De bibelske tekstene er jo satt sammen av vers og kapitler. Det er da nærliggende å tenke seg at det enkelte verset bare er forståelig ved henvisning til det kapitlet det står i. Dette kapitlet er igjen bare forståelig ved sin plass i bibelteksten som helhet, f.eks. i de forskjellige evangeliene. Og hver enkelt bok i Bibelen må til slutt ses på bakgrunn av hele den kristne frelseslæren. Åpenbaringen ble jo sett på både som sann og som en enhet. En lovtekst er på sin side inndelt i paragrafer (og andre mulige over- eller underordnede inndelinger). Igjen må man tenke seg at den enkelte paragraf må ses i forhold til helheten – lovgivers inten- sjon med loven som helhet – og at denne bare kommer til uttrykk gjennom den samlede sum av paragrafer. Helhet og del Dette kan selvsagt virke som en ørkesløs vandring mellom helhet og del og del og helhet. Men man må huske at tanken om en 5 Sitert etter Wilhelm Dilthey, Gesammelte Schriften, Göttingen 1987, Bd. IV, s. 325. 224 12EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 224 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie slik sirkel var ment som et middel til å trenge inn i og få oversikt over en fremmed tekst. Vekten i læren om den hermeneutiske sir- kelen lå på helheten – uten å få et foreløpig grep om den, kunne tolkningen av enkeltdelene bli fullstendig tilfeldig og misvisende. Gjennom det videre arbeidet med teksten kunne forståelsen av hel- heten så utvides og fordypes. Den var nettopp en regel for å lette tilnærmingen til de tekstene studentene møtte i fagstudiet sitt. Slik kan vi skjematisk illustrere læren om forståelsens sirkelbe- vegelse slik den forelå på regelhermeneutikkens tid. Ett forbehold må understrekes: Skissen gjelder bare for den tidlige hermeneutik- ken. På 1900-tallet, med Gadamers videreføring av den hermeneu- tiske tradisjonen, får tanken om den hermeneutiske sirkel en utvi- det og mye mer interessant utforming. Del Leser Helhet Helhet Del I den romantiske perioden tok den hermeneutiske tradisjon et Friedrich langt skritt fra spesialhermeneutikken og regelhermeneutikken. Schleiermacher Den er på vei til å bli en allmenn filosofisk teori om fortolkning og forståelse. Det viktigste navnet her er teologen og filosofen Frie- drich Schleiermacher (1768–1834). Hans teologi og filosofi all- ment kan vi ikke her gå inn på, men hans betraktninger om hermeneutikk har sin plass i vår sammenheng. Når jeg her bruker ordet «betraktninger», er det med overlegg. Selv om Schleiermacher i aller høyeste grad bidro til å utvikle her- meneutikken til en mer generell form for forståelseslære, skrev han aldri noe fullstendig verk om dette temaet. Det han etterlot seg, var forelesningsmanuskripter, notater og en kommentar til Asts lære- bok, som vi allerede har vært inne på. Tankene hans fikk derfor aldri noen endelig utforming og var under stadig utvikling. Likevel 225 EXP105-2021-V 13 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 225 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling fremhevet han selv stadig at det han ønsket å utvikle, var en «all- menn hermeneutikk». Det betydde at han ønsket å utarbeide noe mer enn konkrete teknikker for å fortolke tekster av en bestemt type. Han ville gi hermeneutikk, som en lære om å fortolke og forstå tekster, et skikkelig filosofisk grunnlag. Schleiermacher utformet flere begrepspar for å gi en mest mulig grunnleggende beskrivelse av hvordan forståelse av en tekst opp- står og utvikler seg. Det ville føre altfor langt å skulle nevne dem her, ikke minst fordi hver av de begrepene han bruker ville forut- satt en egen kommentar. Oppsummerende kan vi si at Schleier- macher oppfattet forståelse som et samspill mellom to ulike inten- sjoner fra fortolkerens side: en generell og allmenn, konsentrert om det språket teksten var skrevet på, og en individualiserende, konsentrert om det spesielle ved en forfatter eller et enkelt verk. Når man skal forstå en tekst og dens begreper, må man for det første finne den mengden med betydninger et begrep kunne ha i ett bestemt språk på en bestemt tid. For det andre må man se hvilke spesielle oppfatninger en forfatter ønsket å uttrykke, hva han la inn i en tekst av sitt eget indre liv. En allmenn hermeneutikk må forstå en tekst som et uttrykk for et individ, for en bestemt personlighet. Hermeneutikk og På dette punktet bør noen bjeller begynne å ringe. Som vi alle- forståelse rede har sett, blir hermeneutikk med Schleiermacher mer og mer en allmenn teori om forståelse i videste betydning. Og som vi husker var uttrykket forståelse (Verstehen) nettopp det uttrykket man brukte i historismen for å betegne det spesielle ved humani- ora som vitenskap. Droysen definerte forståelse nettopp som det å oppfatte noe som uttrykk for en menneskelig virksomhet, selv om han ikke knytter forståelse direkte til språklige uttrykk, slik Schlei- ermacher gjør. Schleiermacher skriver: «Alt man behøver å forut- sette i hermeneutikk er språket.» Og med det mente han både de generelle, grammatiske reglene i et språk på et bestemt tidspunkt og det individuelle ved hver enkelt forfatters språkbruk. Herme- neutikk er evnen til å forbinde disse to motsatte utgangspunktene. Dette bryter ikke med Droysens forutsetninger, for det historike- ren vil forstå, er jo dokumenter som er nedtegnet på et eller annet språk. Men Schleiermachers definisjon er videre, fordi den også trekker inn skjønnlitteratur. Friedrich Schleiermacher (1768–1834) 226 14EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 226 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  EXP105-2021-V 15 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 227 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling Dermed er vi nådd et punkt hvor hermeneutikk og historisme møtes: De er begge konsentrert om begrepet «forståelse». Men før vi går videre til forholdet mellom historisme og herme- neutikk, er det et par ting ved Schleiermachers oppfatninger som må nevnes. Vi kan spørre: Når – i hvilke sammenhenger eller ved hvilke an- ledninger – dukker spørsmålet om å fortolke, bevisst prøve å forstå noe, i det hele tatt opp? Et vanlig svar synes å være at det først dukker opp i unntakstilfeller. Så lenge alt går som det skal, så lenge vi støter på meninger, oppfatninger eller handlinger vi uten videre kan innlemme i vår daglige oppfatning av verden, oppstår det ikke noe behov for å forstå. Det er først når vi ikke lenger for- står at vi må begynne å fortolke eller forklare handlinger og opp- fatninger. Litt ufilosofisk: Så lenge alle går på grønt lys, spør vi ikke hvorfor de gjør det. Først når noen går på rødt, får vi behov for å forklare eller forstå handlemåten deres. Det er når vi stusser over det en annen sier, når vi tror vi har misforstått eller er blitt misforstått, at vi bevisst begynner å fortolke det som er blitt sagt. Her er det, hevder mange, en klar parallell mellom forståelse og forklaring av handling: Det er først når en handling virker irrasjo- nell eller uforståelig at vi får behov for bevisst å prøve å forstå den. Dette synet rådet også i tidligere hermeneutikk. Reglene for fortolkning skulle først brukes når man støtte på noe man ikke forsto, f.eks. passasjer i Bibelen eller i lovtekster, som ikke var opplagte ved første blikk. Kontinuerlig for- Schleiermacher delte ikke denne oppfatningen. Den tidligere tolkning hermeneutikken hadde bare vært opptatt av å unngå misforståel- ser av dunkle steder, og forutsatte at forståelsen gikk av seg selv inntil man støtte på noe som virket uforståelig. Schleiermachers prinsipp gikk ut på at forståelse krevde en kontinuerlig fortolk- ning for å unngå misforståelser og feiltolkninger. Det kan nesten virke som om han mente at det var misforståelsen som forekom of- test, og at forståelse var et særtilfelle som man bare nådde ved intens anstrengelse. Når han snakker om allmenn hermeneutikk, betyr ikke det bare at den har et filosofisk grunnlag. Det betyr også at hermeneutikk alltid må være til stede ved forståelse. Full forståelse av en tekst, sier Schleiermacher, oppnår man først når man kan gjenta alle de tankeoperasjonene som forfatte- 228 16EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 228 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie ren selv utførte når tekster ble skrevet. Det kaller han å konstruere eller rekonstruere teksten. Full forståelse av en tekst er derfor en uendelig oppgave, sier Schleiermacher. Det vil si: Den er umulig, den er noe vi bare kan nærme oss. Denne ideen om rekonstruksjon, om å gjenta eller selv tenke forfatterens tanker på ny, er blitt kritisert – og misforstått. Den kan rammes av en kritikk som ofte rettes mot hele begrepet om forståelse, nemlig at det er en form for innlevelse i andre tider og andre mennesker, og ikke en vitenskapelig metode. Schleiermac- hers hermeneutikk og begrepet om konstruksjon er derfor blitt stemplet av mange som en slik form for innlevelse og blitt forkas- tet som psykologi istedenfor forståelsesteori. Det er et stort spørs- mål om dette er rettferdig. Det Schleiermacher mente, var vel at man skulle finne de ulike meningene som forskjellige forfattere la i ord og uttrykk, ikke at man skulle leve seg inn i deres sjeleliv. Et annet interessant punkt er følgende: På hvilke felter en her- meneutisk teori om forståelse er relevant? Schleiermacher knytter hermeneutikken til språket, som vi så. Men dette er allerede å gjøre feltet svært vidt. For med språk mener vi både det talte og det skrevne språk. Hermeneutikere både før og etter ham (som Gadamer) vil hevde at fortolkning og forståelse er knyttet til det som er skrevet, til trykte tekster av alle typer (vitenskapelige, litte- rære etc.). Men Schleiermacher hevdet at hermeneutikk og forstå- else dukker opp ved alle former for menneskelig kommunikasjon. Her står vi trolig overfor en splittelse innenfor humaniora selv. Humaniora For en filolog er det naturlig å legge vekt på forståelsen av skrevne tekster. For en historiker (og enda mer for en antropolog eller en sosiolog) er det også viktig å forstå handlinger både hos grupper og enkeltindivider. Husk at vi bruker ordet «mening» i to ulike sammenhenger. Den ene er språklig – vi spør om meningen med et ord, en setning, en hel bok. Den andre er nettopp i forbindelse med handlinger: Vi spør om hva som var meningen med en handling, hva den handlende ville oppnå, hva som var formålet med det han eller hun gjorde. Stridsspørsmålet blir da: Kan vi snakke om her- meneutikk og forståelse i begge sammenhenger, eller bare når det gjelder å forstå mening i skriftspråket? Det er i hvert fall ingen tvil om at ordet hermeneutikk i dag brukes i stor utstrekning av både humanister og samfunnsfor- 229 EXP105-2021-V 17 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 229 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling skere. Nesten litt motstrebende, virker det, har Gadamer sett på hvordan hans versjon hermeneutikk er blitt utvidet til stadig nye felter. Kanskje var det Schleiermacher som var inne på det rette?6 Hermeneutikkens betydning for historismen Hermeneutikken fikk avgjørende betydning for de nye åndsviten- skapene som ble skapt av historismen. Dette skyldtes at historis- men selv, i både vid og snever betydning, medførte problemer som man måtte gripe til forståelseslære for å kunne hanskes med. Her- meneutikk blir dermed et nøkkelord i debatten om humanioras vitenskapsfilosofiske grunnlag og egenart. Bindeleddet mellom hermeneutikk og historisme er som nevnt begrepet «forståelse», som jo ble vesentlig med Droysen. Herme- neutikken kunne kanskje gi den avklaring av forståelse som huma- niora trengte. La oss igjen se på hva en historisk betraktningsmåte vil si i denne sammenhengen.7 Hermeneutikken og Historisme i snever betydning betydde som vi så rett og slett åndsvitenskapenes historie som universitetsfag, et rent fagarbeid konsentrert om kil- grunnlag dekritikk. Men, som vi også så, forutsatte denne tanken med Rankes ord at «alle perioder er like nær Gud», dvs. at historikeren ikke kan ta sitt eget verdisystem for gitt og bedømme alle epoker etter det. Man kan heller ikke gå ut fra at historien har noen mening eller mål, slik kristendommen eller forskjellige filosofiske teorier om historien hevdet. Derfor fører historismen lett til det vi kaller kulturrelativisme, dvs. at alle verdier og normer er frem- 6 Dette kapitlet har stort sett bare tatt opp fortolkning av tekster. Det var hermeneutikkens klassiske felt. Men i dag trenger vi også å inte- grere et studium av overleverte materielle gjenstander, som arkeologi. Hele spørsmålet om forholdet mellom tolkning av tekster og av mate- rielle gjenstander er for stort til å kunne tas opp i en bok av denne typen. Det hører hjemme i de enkelte fags metodelære, som er et videre begrep enn begrepet om fortolkning i humaniora. Disse viten- skapene omfatter jo både kunst og musikkhistorie i tillegg til fag som er opptatt av tolkning av tekster. 7 Det følgende støtter seg i stor grad på Herbert Schnädelbach, Philo- sophie in Deutschland 1831–1933, Frankfurt 1983. 230 18EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 230 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie brakt av bestemte kulturer eller perioder, og ikke har noe annet grunnlag enn at de aksepteres av menneskene i denne perioden. I tillegg medfører historismen at alle uttrykk for menneskelig virk- somhet får et historisk preg, man ser dem som resultat av og ut- trykk for en bestemt periode. Hittil er det ikke sagt mer enn det som er nevnt i kapittel 3 og 4 i Del I. Men her begynner problemene. For hvis alle uttrykk for menneskelig virksomhet er preget av en periode eller en kultur, gjelder ikke dette da også for vitenskapen selv? Må ikke også det å forstå og fortolke nødvendigvis oppfattes historisk? Er ikke alle fortolkninger av en tidligere periode et utslag av den perioden for- tolkeren lever i? Det er veldig vanskelig å avgjøre hvor langt en skal gå i en slik retning. Er også naturvitenskapen bare et produkt av en periode? Er de ulike naturvitenskapelige teoriene uttrykk for de epokene de oppsto i? Med Thomas Kuhns teorier om paradigmer i naturviten- skapen, kan man si at historismen også nådde naturvitenskapenes historie. Men her må vi holde oss til åndsvitenskapene. Og når det gjel- der dem, er det vanskelig å benekte at de jo selv – som hele histo- rismen – springer ut av en bestemt periode. Historismen er selv oppstått i en bestemt epoke – en historisk betraktningsmåte er et resultat av den historiske utviklingen. Den har ikke alltid vært der – slik jeg prøvde å fremstille det i Innledningen. Historikerens forsøk på å forstå fortiden er altså et produkt av den perioden han eller hun selv lever i. Men det som skal forstås er som oftest et resultat av en tidligere periode. Historikeren selv er like meget et resultat av sin periode som det emnet historikeren forsker i er et resultat av sin. Dette kan man si om alle som forsker innenfor humaniora. Det er det uunngåelige sluttresultatet av his- torismen. Og dermed er det straks et stort spørsmål om det i det hele tatt er mulig å få kunnskap om tidligere tider, gjennom historiske studier. Hvis historikeren og emnet tilhører ulike perioder, da er det kanskje ikke så opplagt at det er mulig å komme fra den ene perio- den til den andre, slik at kunnskap om fortiden kan oppstå. Man må nok si at historismen i snever betydning ikke så hvor alvorlig dette problemet er. Selv om Ranke kunne si at alle perio- der er like nær Gud, kunne han også si at historikerens oppgave 231 EXP105-2021-V 19 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 231 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling var å finne ut hvordan det egentlig hadde vært. Gjennomgående tenkte man at det var mulig å leve seg inn i, eller gjenoppleve tidli- gere perioder og tidligere tiders mennesker. Men det er her histo- riske vitenskaper får problemer med kravet til vitenskapelighet. For kan slike vage og upresise uttrykk som å «leve seg inn i», garantere at vi her har en vitenskapelig metode som gir sikre resultater? Hvis én historiker føler at middelalderen er mørk og trist og en annen at den er lys og glad (og det har ikke manglet på begge oppfatninger), hvor blir det da av kravet til datas intersubjektivitet? I dag får vi stadig høre at den klassiske historismen, som hos Ranke, hadde et naivt syn på muligheten for objektivitet. Og, kan vi si: denne naiviteten lå i at den ikke så de problemene som en his- torisk innstilling selv fører med seg. For hvis historismen må akseptere at historikeren og den histo- riske forståelsen er et produkt av sin periode, like mye som emnet er et produkt av sin, er følgende konklusjon uunngåelig: All forstå- else må i bunn og grunn forstå over eller på tvers av et historisk skille. Og vi må ikke tro at forståelse går ut på at dette skillet kan drømmes eller ønskes vekk. At også forståelse er et historisk pro- blem, er forutsetningen for all hermeneutikk i forrige århundre. Det er her den hermeneutiske tradisjon blir til hjelp for humani- ora, den gir nemlig en bedre begrunnet oppfatning av hva det vil si å forstå enn man hittil hadde hatt. Johann Gustav Men hermeneutikk og forståelse av historiske forhold, var alle- Droysen rede blitt forbundet på 1800-tallet. Som nevnt skjedde det allerede hos Droysen og hos Wilhelm Dilthey (1833–1911). Som historiker måtte Droysen nødvendigvis bruke ordet forstå- else om en svært vid krets av fenomener. Som vi så i kapittel 4, er alt menneskeskapt, objekt for forståelse. Forbindelsen med herme- neutiske teorier om mening kommer imidlertid frem når han skri- ver: «Vår historiske forståelse er akkurat den samme som når vi søker å oppnå forståelse sammen med dem vi snakker med.»8 Å forstå blir derfor å oppfatte noe som uttrykk for menneskelig virksomhet, og det blir knyttet til språket. Historikeren tar ut- gangspunkt i resultatet av virksomheten, f.eks. et kunstverk, et lovverk eller en bygning, og fører det tilbake til sin opprinnelse – den menneskelige virksomhet og det individet som skapte det. 8 Droysen, op.cit., s. 25. [Min uthevelse, T.K.] 232 20EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 232 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Hermeneutikkens tidlige historie Nettopp her benytter historikeren seg av den hermeneutiske sirkel – forståelsen er et forhold mellom helhet og deler. Det enkelte pro- dukt, f.eks. en roman, er delen, og vi må prøve å innordne og forstå det ut fra helheten, som er den skapende enkeltperson – f.eks. en forfatter, en filosof eller en arkitekt. Det kan passe å avslutte med noen bemerkninger om Wilhelm Wilhelm Dilthey Dilthey. Han er for det første viktig i vår sammenheng gjennom sine filosofihistoriske og vitenskapshistoriske studier. Det var han som brakte selve den hermeneutiske tradisjonen frem i lyset igjen mot slutten av 1800-tallet. Droysen derimot, brukte ikke uttryk- ket hermeneutikk. Dilthey var sikkert blitt inspirert til dette av ar- beidet med en stor biografi over Schleiermacher. I 1900 utgav Dilthey et kort essay på 15–20 sider, der han trakk opp grunnlin- jene i utviklingen av fortolkningsteori og forståelseslære, fra filo- logene i Alexandria, gjennom Flacius til Schleiermacher. Dilthey var ikke bare historiker, men også vitenskapsfilosof. Og hans egen utvikling oppsummerer på en fin måte den utviklin- gen jeg har prøvd å tegne i dette kapitlet og i forrige del. Han be- gynte med å ville gi humanvitenskapen et fast grunnlag, slik Kant hadde gjort det for naturvitenskapen. Som en parallell til Kants «kritikk av den rene fornuft», ville Dilthey utvikle en «kritikk av den historiske fornuft». Også Dilthey mente at denne metoden måtte fokusere på begrepet forståelse. Forståelse betydde hos Dilt- hey å oppfatte de emnene man forsket i som uttrykk for menneske- lig virksomhet, akkurat som Droysen hevdet. I sin første fase ville Dilthey gi en teori om forståelse i form av Åndsvitenskapene en rent beskrivende, allmennmenneskelig psykologi. Vi behøver ikke å gå inn på detaljene her, for det urimelige i selve forsøket er åpenbart. Hvis vi prøver å finne et fast grunnlag for én type viten- skap, nemlig åndsvitenskapene, hjelper det da noe å gripe til en annen vitenskap, psykologien, som virkelig ikke har noe sikrere vi- tenskapelig grunnlag enn historie eller filologi? Dilthey ga da også opp dette forsøket. Når han senere forsøkte å løse de grunnleggende problemene i åndsvitenskapen, vendte han seg isteden til den hermeneutiske tradisjonen og den læren han der fant om forståelse av overleverte tekster. Dette har ført til at Dilthey, som Schleiermacher, stadig (særlig av Gadamer) er blitt 233 EXP105-2021-V 21 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 233 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling anklaget for å drive med psykologi – at han blander sammen det å fortolke en tekst med det å undersøke sjelelivet til forfatteren. Det er umulig her å drøfte hvor rettferdig denne kritikken er. La oss bare slå fast at etter Dilthey er det vanskelig å diskutere hu- manioras egenart uten at man samtidig snakker om den hermeneu- tiske tradisjonen i forståelsesteori. Til syvende og sist var det til denne tradisjonen Dilthey måtte vende seg når han skulle gi de vi- tenskapene historismen hadde frembrakt et sikkert grunnlag. Her- meneutikkens hovedoppgave er å: […] begrunne det allmenngyldige ved fortolkning i motsetning til all romantisk tilfeldighet og skeptisk subjektivitet som stadig blan- der seg inn. Og på denne allmenngyldighet bygger all sikkerhet i historievitenskapene. Når denne læren om fortolkning blir tatt opp i kombinasjonen av erkjennelsesteori, logikk og metodelære i åndsvitenskapene, blir den […] en hovedbestanddel av åndsviten- skapenes grunnlag.9 Som vi ser, er det her en blanding av gammelt og nytt. Hermeneu- tikk, fortolkningslære, får nå sin kanskje viktigste plass i forsø- kene på å finne den spesielle metoden for en spesiell type vitenskaper. I det 20. århundre kom hermeneutikken til å slippe tanken om at hermeneutikk var den grunnleggende metode i humaniora. Men hermeneutikk og humaniora var fra nå av likevel ubrytelig knyttet sammen. Hovedmomenter i kapitlet Fortolkningslære i oldtiden Grunntrekk ved regelhermeneutikk, den hermeneutiske sirkel Schleiermachers hermeneutikk Møte mellom hermeneutikk og historisme 9 W. Dilthey, «Die Entstehung der Hermeneutik», i: Gesammelte Schriften, op.cit., Bd. V, s. 331. 234 22EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 234 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  9 Gadamers oppfatning av hermeneutikk E n filosof og ett verk står, som nevnt tidligere, helt sentralt i all debatt om hermeneutikk i det 20. århundre: Hans-Georg Gadamer (1900–2002) med boken Wahrheit und Methode (Sannhet og metode), som kom ut i 1960. At denne boken er det samlende verk innen den hermeneutiske tradisjon, dvs. forståelses- teori, i nyere tid, er hevet over tvil. Wahrheit und Methode handler i sin helhet om hermeneutikk: bokens undertittel er: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Det er Gadamers oppfatninger av hva hermeneutikk er som har hatt sterkest innflytelse og skapt mest debatt i moderne filosofi. I Gadamers bok finner vi også en frem- stilling av utviklingen av hermeneutisk teori fra reformasjonen, gjennom romantikken og opp til Gadamer selv, en fremstilling som er blitt skoledannende. Og endelig kan vi se at de fleste store debatter om hermeneutikk tar utgangspunkt i Gadamers oppfat- ning av denne forståelseslæren. Gadamer er elev av den tyske filosofen Martin Heidegger (1889–1976), som han også er blitt sterkt påvirket av. Mange vil hevde at Gadamer bare har videreført og utbygd den filosofien om forståelsen og de nye teoriene av hva hermeneutikk var som Hei- degger hadde utarbeidet allerede med sitt verk Sein und Zeit (Væren og tid) fra 1927. Det kan være meget i en slik oppfatning. Og Gadamer selv har aldri lagt skjul på hvor meget han skylder sin inspirator. Likevel er det Gadamers navn som i dag står mest sen- tralt i hermeneutisk teori. EXP105-2021-V 23 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 235 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  24EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 236 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Gadamers oppfatning av hermeneutikk At det er Gadamers oppfatninger som har dominert debatten om hermeneutikk, betyr på ingen måte at han ikke er blitt sterkt kritisert og at hans teorier er trukket i tvil fra flere hold. Heller ikke hans nærmeste elever vil uten videre forsvare sin lærers opp- fatninger. Men at et verk er sentralt innenfor filosofi- og viten- skapshistorie, har aldri betydd at det har vært godtatt uten kritikk eller debatt. Snarere kan man si at Gadamers bok har beholdt sin sentrale posisjon fordi alle senere debatter om hermeneutikk har dreid seg om oppfatninger som han har introdusert. Wahrheit und Methode er et verk som det har vist seg umulig å komme utenom, alle debattanter er blitt tvunget til å ta stilling til det. Gadamer fremstiller ikke sitt syn på hermeneutikk ved å defi- nere de grunnleggende begrepene, for så å utvikle sin teori mer i detalj ut fra et sikkert utgangspunkt. Det ville stride helt mot hans syn på hva hermeneutikk er. Snarere kan man si at Gadamer gir en rekke eksempler på hvor- dan han mener menneskelig forståelse oppstår og utvikler seg – hvordan forståelse i det hele tatt er mulig. I første del av boken bruker han vår erfaring av kunstverk som eksempel på hvordan forståelse blir dannet innenfor dette bestemte området. I annen del, som vi skal konsentrere oss om i det følgende, blir dette perspektivet utvidet til også å omfatte forståelsesproblemet innen åndsvitenskapene. Åndsvitenskapene er kanskje det feltet hvor vi klarest kan se grunntrekkene i det vi kaller forståelse. Her kommer de grunntrek- kene ved mennesket som gjør at vi kan si at det er et vesen som for- står – eller om man vil – har forståelse, særlig klart til uttrykk. (Disse to uttrykkene kan i denne forbindelse brukes om hverandre.) Tredje del inneholder Gadamers språkfilosofi. Underveis gir han også en grundig og kritisk fremstilling av hermeneutikkens historie, og understreker klart forskjellene mellom sin egen og Heideggers oppfatning av forståelse og den oppfatning vi finner hos Schleiermacher og Dilthey. De grunnleggende begrepene hos Gadamer kommer frem i hans beskrivelse av hva det er som skjer når vi forstår (eller misforstår) et maleri, et historisk dokument eller en roman. Vår oppgave her blir å se hvilken betydning han legger i de viktigste begrepene, og hvordan han oppfatter forholdet mellom dem. Selv om Gadamer stadig kritiserer Hans-Georg Gadamer 237 EXP105-2021-V 25 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 237 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling tidligere oppfatninger om forståelse både i hermeneutikk og i his- torismen, kan man ofte savne direkte argumentasjon for hans egne standpunkter. Det virker snarere som om Gadamer vil begrunne sine egne oppfatninger ved å minne oss om og beskrive for oss hva det er som egentlig foregår, i oss og med oss, når vi forstår noe. Kommentaren i dette kapitlet vil derfor bli forsøk på å utdype en fire-fem grunnbegreper i Gadamers bok. Men da må vi innledningsvis stille spørsmålet: Hva slags filo- sofi er det Gadamer presenterer? Er det en vitenskapelig metode- lære, eller er det snarere en beskrivelse av noe grunnleggende ved det å være menneske nemlig at mennesket er et vesen som forsøker å forstå den historiske og sosiale virkelighet det selv er en del av? Før vi tar fatt på fremstillingen av Gadamers hermeneutiske teori må vi derfor se på spørsmålet om hermeneutikk i hans versjon av dette begrepet er en metode eller ikke. Debatten om hermeneutikk er en metode Forholdet mellom Man kan trolig skille mellom tre ulike standpunkter i denne debat- hermeneutikk og ten – en debatt som henger nøye sammen med de diskusjonene vi vitenskapelig var inne på i Del I: om det finnes én eller flere typer vitenskaper, og metodelære om forholdet mellom åndsvitenskap og naturvitenskap. (Vi ser her bort fra den mer hardkokte positivistiske oppfatningen at alt snakk om hermeneutikk og forståelse er upresise og vage oppfat- ninger som ikke har noen plass i en vitenskapelig debatt overho- det.) De tre standpunktene er: 1. Det finnes bare én metode i alle vitenskaper, og denne metoden er den vi kjenner som hypotetisk-deduktiv metode. Det herme- neutikere som Gadamer beskriver som forståelse, kan innpasses i denne generelle metoden og kaller åndsvitenskapenes (og kan- skje samfunnsvitenskapenes). 2. Det finnes to klart forskjellige vitenskapstyper: åndsvitenskap og naturvitenskap. Hermeneutikk er metoden i åndsvitenska- pene og egentlig i alle vitenskaper der fortolkning og forståelse er vesentlig, som f.eks. også jus og teologi. Den er derfor noe helt annet enn hypotetisk-deduktiv metode. Denne andre, alter- native oppfatningen har også enn viss utbredelse under positi- 238 26EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 238 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Gadamers oppfatning av hermeneutikk vismestriden. Da var det ikke uvanlig å få presentert dette synet på det gamle skillet mellom å forstå og å forklare: I ånds- og sosialvitenskapene har vi en forstående, dvs. hermeneutisk, me- tode, i naturvitenskapen brukes hypotetisk-deduktiv metode. La oss stoppe litt her før vi går til det tredje alternativet. Disse to oppfatningene passer så godt til hverandre, som hånd i hanske kunne man si, selv om de uttrykker tilsynelatende stikk motsatte oppfatninger. Sammen synes de å gi en klar oversikt over de mulige alternativene: én metode i alle vitenskaper (hermeneutikk er et spe- sialtilfelle av hypotetisk-deduktiv metode, dvs. denne metoden an- vendt på et spesielt materiale) eller to metoder, én i hver sin type vi- tenskap. Merk også at de to oppfatningene, selv om de jo er uforenlige, har ett viktig element felles: Begge oppfatter hermeneu- tikk som en metode, enten den nå utgjør et motstykke til den hypo- tetisk-deduktive metode eller bare en spesiell anvendelse av den. Det er synd at disse to motstridende oppfatningene nettopp synes å utfylle hverandre så perfekt, for dermed skjuler de den tredje mulige oppfatningen av spørsmålet om hermeneutikk er en metode eller ikke: 3. Hermeneutikk er ikke en metode i det hele tatt. Den er heller ikke åndsvitenskapenes metode i motsetning til metoden i naturvitenskapene. Hermeneutikk er noe mye mer generelt enn metoden i bestemte vitenskaper. Den er en generell filosofisk teori om hva forståelse er, hva som skjer i oss og med oss når vi forstår. Dette er utvilsomt Gadamers eget standpunkt. La oss prøve å utdype hans oppfatning nærmere. Gadamers hovedverk heter altså Sannhet og metode. Det var en al- minnelig vits i tyske filosofikretser da det kom ut, at det heller burde hatt tittelen Sannhet eller metode. Gadamer selv har riktig- nok betakket seg for en slik fortolkning. Det var aldri hans mening, hevdet han, å gå til angrep på all bruk av vitenskapelig metode eller refleksjon over metoder i ulike vitenskaper. Han hadde aldri ment at sannhet og objektivitet sto i motsetning til bruk av bestemte me- toder innenfor de ulike vitenskapene. Gadamer var bare ute i et helt annet ærend enn å beskrive metoden i humaniora. Utvilsomt delte og deler Gadamer mye av den frykten som var utbredt i det 19. århundre og i positivismestriden, frykten for at en 239 EXP105-2021-V 27 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 239 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling positivistisk innstilling skulle bre seg i åndsvitenskapene. Han var uten tvil imot at humaniora skulle tilpasse seg naturvitenskapene. Men han ville ikke bøte på dette ved å finne en annen metode i disse vitenskapene. Det Gadamer er ute etter, er å beskrive det fenomenet vi kaller menneskelig forståelse, og som han anser som et grunn- trekk ved det å være menneske. For i følge Gadamer er det nettopp grunnleggende for mennesket å forsøke å forstå den historiske og sosiale verden, den kultur og de tradisjoner det er preget av. Det er dette Gadamer mener når han i undertittelen på sitt verk bruker uttrykket filosofisk hermeneutikk. På dette punktet er han først og fremst er påvirket av Heidegger. Og det er her han slår inn på en annen vei enn Dilthey og filosofene på 1800-tallet, som søkte et sik- kert grunnlag, en sikker metode, for åndsvitenskapene. La oss oppsummere så langt. Gadamer skiller altså mellom her- meneutikk og metode. Dette skillet finnes også i åndsvitenska- pene. Selvsagt har også de en metode, slik naturvitenskapene har det. Men denne metoden er ikke det Gadamer kaller hermeneu- tikk. Hvorfor har han en slik oppfatning? Et argument for dette synet, som sikkert ikke er altfor filosofisk dypt, kunne se slik ut (det følgende er i sin helhet min argumenta- sjon og bør ikke legges Gadamer til last): En metode består av en rekke tankeoperasjoner vi har lært å utføre, og som vi utfører bevisst, etter bestemte regler og i en bestemt rekkefølge. Innenfor hypotetisk-deduktiv metode må vi f.eks. først stille opp en hoved- hypotese, så finne de nødvendige hjelpehypotesene, så logisk utlede en empirisk konsekvens fra hoved- og hjelpehypotesene, osv. Å følge en metode er noe jeg lærer å gjøre, f.eks. med utgangs- punkt i en lærebok i hypotetisk-deduktiv metode. Men hvis jeg skal kunne lære meg en slik metode i en enkelt vitenskap, må jeg forstå den læreboken jeg leser. Og hvordan gjør jeg det? Ved å lese en ny lærebok? Tja, kanskje finnes det lærebøker i å forstå lærebøker i vitenskapelig metode. Men et eller annet sted må en slik prosess stoppe opp. Vi er kommet til det vi kan kalle for- Forståelse som et ståelse som et grunntrekk ved mennesket. Forståelsen er en forutset- grunntrekk ved ning og en betingelse f.eks. for å kunne lære seg metoder i de ulike mennesket vitenskapene. Når Gadamer drøfter vår opplevelse av kunst og åndsvitenskapene, er det ikke for å beskrive metoden i ulike viten- skaper, men for å vise hvordan det vi kaller forståelse kommer til 240 28EXP105-2021-V Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 240 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  Gadamers oppfatning av hermeneutikk uttrykk gjennom disse vitenskapene, hvordan de er eksempler på det generelle trekk ved mennesket som vi kaller å forstå. Hermeneu- tikk er altså både noe mer grunnleggende og noe mer omfattende enn metodene i de forskjellige vitenskapene. Gadamer benekter altså ikke at åndsvitenskapene har en metode, han benekter bare at denne metoden er det vi kaller her- meneutikk. Når han tok utgangspunkt i vår forståelse av kunst for å illustrere begrepet hermeneutikk, betydde dette hverken at han ville underslå behovet for metode i åndsvitenskapen eller skille mellom ulike typer vitenskaper. Han ville vise at hermeneutikk og forståelse lå dypere enn metoden, uansett hvilken vitenskap det var snakk om. Det har ofte vært hevdet at Gadamer her har et altfor primitivt begrep om metode, et begrep som heller ikke svarer til naturvitenska- pens metode. Men uansett er det viktigste poenget at Gadamers hovedanliggende ikke er skillet mellom natur- og åndsvitenskap, men mellom metode og hermeneutikk. Dette er et omstridt standpunkt, men så lenge Gadamer er blitt stående som den viktigste hermeneuti- ker i det 20. århundre, bør enhver fremstilling av hermeneutikk gjøre det klart at for ham er uttrykket «hermeneutisk metode» fullstendig meningsløst. Bruker man dette uttrykket, bør man i det minste gjøre oppmerksom på at man da bruker uttrykket hermeneutikk på en måte som skiller seg klart fra de mest fremtredende strømninger i hermeneutisk teori. Hermeneutikk og metode er ikke det samme, ikke engang i ånds- vitenskapene. Hermeneutikk er ikke åndsvitenskapenes metode. Men hva da med den eller de metodene som faktisk brukes i disse vitenskapene, hvordan forholder de seg til hypotetisk-deduktiv metode? Kanskje finnes det paralleller mellom disse metodene, uten at vi av den grunn må hevde at hermeneutikk er en slik metode. Og faktisk skriver da også Gadamer selv: Et skjema som «oppstilling og testing av hypoteser» foreligger i all forskning, også i åndsvitenskapene, ja også i filologien […] (s. 522).1 1 Alle sidehenvisninger i teksten til dette kapitlet er til Hans-Georg Gadamer, Wahrheit und Methode, Tübingen 1960. 241 EXP105-2021-V 29 Ansgar teologiske høgskole HF-Book Page 241 Wednesday, June 30, 2004 11:27 AM  fortolkning, kommunikasjon og tradisjonsformidling Deretter legger Gadamer til at begrunnelsen for det man mener å erkjenne, ikke bare kan ligge i å følge dette skjemaet. Og i uttryk- kene «oppstilling og testing av hypoteser» kjenner vi straks igjen hypotetisk-deduktiv metode. Den form for forståelse som kommer til uttrykk i åndsvitenska- pene kan bare denne hermeneutiske læren beskrive, synes Gadamer å mene. Og denne læren er mer grunnleggende enn humanioras metoder, hvordan de nå ser ut. Som vi ser, er det faktisk mulig å hevde både at det er stor likhet mellom metoden i åndsvitenskap og naturvitenskap, og at hermeneutikk selv ikke er en metode. I forordet til 2. utgave av Wahrheit und Methode understreket Gadamer dette punktet, da han følte seg misforstått av de første kommentarene til boken: Jeg har ikke på noe punkt hatt til hensikt å skjule at metodisk arbeid er uunngåelig i de såkalte åndsvitenskaper. Jeg hadde heller ikke til hensikt å fornye den gamle metodestriden mellom natur- vitenskaper og åndsvitenskaper (s. xvii). Hermeneutikk er opptatt av at forståelse er noe som ligger dypere og kommer før alle metoder i alle vitenskapene. Det er slike opp- summeringer fra Gadamer selv som gjør det mulig å konkludere med at i hvert fall Gadamers versjon av hermeneutikk ikk