Augustin: Dualisme og Predestinasjon

Augustin (354–430)

• Dualistisk virkelighetsoppfatning: Augustin så verden som dualistisk, med et forgjengelig materiell og et evig, perfekt åndelig rike. Han mente det materielle var mindre viktig enn det åndelige, som i sin essens samsvarer med Guds rike.
• Iluminasjonslæren: Augustin mente at Gud opplyser menneskets sinn, akkurat som solen opplyser verden, for å forstå sannheten. Mennesket er avhengig av Guds veiledning for å forstå dypt, både hverdag og filosofiske spørsmål. Fornuften er viktig, men tro og nåde er nødvendige for å forstå sannheten om Gud.
• Lineær virkelighetsoppfatning: Augustin så historien som en rett linje, fra skapelsen til dommedagen, med menneskets fall som en sentral del. Han mente livet hadde en tydelig retning og hensikt, som forening med Gud.
• Predestinasjonslæren: Gud har allerede bestemt hvem som skal bli frelst, basert på sin allvitende kunnskap. Frelse er en gave fra Gud, ikke oppnådd gjennom menneskelige anstrengelser. Augustin fremholder denne predestinasjonen uten å ekskludere menneskets fri vilje.
• Fornuft og tro: Augustin mente fornuften er viktig men med begrensninger. Tro er essensielt for å forstå de dypeste trossannheter om Gud. Fornuften er Guds gave, men bare gjennom Gud kan disse sannhetene forstås fullt ut.

Thomas Aquinas (1225–1274)

• Aristotelisme og syntese av tro og fornuft: Aquinas kombinerte Aristoteles' filosofi med kristen tro for å forstå verden. Han mente fornuft og tro, begge Guds gaver, kunne komplementere hverandre. Han mente fornuften kan avsløre mange sannheter uten direkte guddommelig veiledning.
• Naturlige og overnaturlige sannheter: Han skjelnet mellom naturlige og overnaturlige sannheter. Naturlige sannheter kan oppdages av fornuft og erfaring, mens overnaturlige sannheter, som Treenigheten, er avhengig av åpenbaring. Disse to kategoriene er ikke i konflikt, begge kommer fra Gud.
• Videreutvikling av Aristoteles’ filosofi: Aquinas tilpasset og utvidet Aristoteles' fire årsaker til kristendommen, særlig vektlegger formålsårsaken (alt i naturen har en hensikt), som er forbundet med Gud, den ultimate årsaken.
• Menneskets fornuft og moral: Aquinas så på mennesket som et fornuftsvesen med et naturlig behov for å søke sannhet og etisk handling. Han utviklet en naturlig lov-etikk, som gir oss mulighet til å forstå rett og galt gjennom fornuften, fordi moralske prinsipper er integrert i menneskets natur gjennom Gud.
• Dyd og det gode liv: Aquinas mente at det å oppnå lykke (i kristen kontekst, salighet/forening med Gud) var målet med livet. Dette krever et dydig liv, karakterutvikling, og fornuftig bruk av valg til å velge det gode.