Trolldomsprosesser i Europa 1450-1750

• Trolldomsprosessene i Europa skjedde omtrent mellom 1450 og 1750.

Domstoler og rettssaker

• Først ble rettssakene holdt i kirkelige domstoler, men etter 1550 ble de mer vanlige i sekulære domstoler.
• Forekomsten av saker varierte geografisk, noen områder hadde få eller ingen, mens andre hadde hundrevis eller tusenvis.
• Etter en gradvis økning på 1400-tallet og en reduksjon tidlig på 1500-tallet, var det en kraftig økning sent på 1500- og tidlig 1600-tall, før det ble færre saker mot slutten av 1600-tallet.
• Det var ujevne bølger av rettssaker innenfor hver jurisdiksjon, med perioder med intens forfølgelse og andre med få saker.
• Myndighetenes frykt for trolldom førte til irrasjonelle tiltak, og i noen tilfeller skapte det massehysteri.
• Hovedmålet i trolldomsprosessene var å identifisere trollfolk.
• Identifikasjon av trollfolk ble gjort av juridiske autoriteter og trolldomsjegere, ofte basert på anklager, fordommer eller rykter.
• De anklagede ble arrestert, avhørt og presset til å tilstå.
• De fleste saker endte med en formell dom, etterfulgt av henrettelse, bortvisning eller fangenskap.

Definisjon av trolldom

• Maleficium var skadelig svart magi, som sykdom, drap, avlingsødeleggelse eller brannstiftelse.
• Signeri (hvit magi) var nyttig og beskyttende magi, som helbredelse og fertilitetsfremmende praksiser.
• Gråsoner var magi som både kunne være skadelig og hjelpsom, som kjærlighetsmagi eller magi brukt i selvforsvar.
• Trollfolk ble ansett for å ha inngått en pakt med djevelen.
• Troen på at trolldom var demonisk stammet fra teologiske skrifter, som hevdet at all magi kom fra djevelen.
• Teologer begynte å hevde at trollfolk jevnlig dyrket djevelen under nattlige forsamlinger.

Maleficium og Diabolisme

• Trollfolk ble ansett som onde mennesker som avviste Gud, ikke bare kriminelle.
• Noen ble anklaget for å ha deltatt på sabbaten, uten bevis på skadelig magi.
• Andre ble anklaget for trolldom uten å bli koblet til djeveldyrkelse.
• Troen på djevelpakt og sabbaten var primært utbredt blant den utdannede eliten.
• Noen ritualmagikere ble forfulgt når deres magi var skadelig (maleficium) eller når deres forhold til demoner lignet et herre-tjener-forhold.
• Ritualmagikere søkte ofte kontrakter med demoner, men ble sårbare for anklager om tilbedelse.

Signeri

• Hvit magi ble brukt til helbredelse, spådommer, finne tapte gjenstander eller identifisere fiender.
• Selv om signeri ikke innebar maleficium, ble all magi antatt å ha forbindelse til djevelen, noe som gjorde trollfolk som utøvde hvit magi mistenkelige.
• Noen heksetraktater mente at en pakt med djevelen var essensen av trolldom og gjorde liten forskjell mellom trollfolk som drev med signeri og de som drev med maleficium.
• De som drev med signeri ble ofte behandlet mildere enn de som ble anklaget for maleficium.
• I England ble trollfolk som drev med signeri vanligvis dømt i kirkelige domstoler og fikk åndelige straffer, eller de ble ikke forfulgt i det hele tatt.
• Selv om de var kjent for å helbrede, ble de også mistenkt for å kunne påføre sykdom.

Demoniakker og Trollfolk

• Demoniakker ble sett på som ofre for demonisk makt og var ikke moralsk ansvarlige for sine handlinger.
• I noen katolske miljøer ble besettelse sett på som et tegn på hellighet.
• I protestantiske samfunn trodde noen at besettelsen skyldtes den besattes eller deres foreldres synder.
• Trollfolk kunne forårsake andres besettelse gjennom magi.
• Teologer hevdet at besettelse kunne skje enten ved at djevelen inntok en person av egen kraft, eller på kommando fra et trollfolk.
• Når trollfolk ble anklaget for å ha forårsaket besettelse, ble dette sett på som en form for maleficium.
• Mange trolldomsforfølgelser mellom 1590 og 1700 var rettet mot trollfolk som ble beskyldt for å ha besatt eller plaget andre med demonisk kraft.

Utøvelse av trolldom

• Det er vanskelig å fastslå om trollfolk faktisk forsøkte å skade mennesker med magi i tidlig moderne Europa.
• De anklagede var ofte fattige og analfabeter, og det fantes sjelden fysiske bevis på trolldomsutøvelse.
• Bevis bestod hovedsakelig av tilståelser avgitt under tortur og vitnemål fra fiendtlige naboer.
• Noen anklagede brukte trolig forbannelser, trylleformler og bildeforhekselser.
• Eldre, ugifte kvinner kunne bruke trolldom som en måte å beskytte seg selv på.
• Selv om noen faktisk drev med maleficium, var de få.
• Noen praktiserte signeri, men dette ble misforstått eller bevisst fremstilt som maleficium.
• De fleste anklagede utøvde ingen magi, men ble likevel beskyldt for skadelige handlinger.
• Det finnes ingen fysiske bevis for påståtte djeveldyrkelseshandlinger, kun tilståelser og anklager fra andre.
• Mange tilståelser inneholder umulige handlinger, som å fly.
• Ingen nøytrale vitner hevdet å ha sett trollfolk tilbe djevelen eller inngå pakter med ham.
• Myndighetene gjennomførte aldri razziaer mot heksemøter.
• Anklagede ble ofte torturert til å si det dommerne ønsket å høre.
• Både kirkelige og sekulære dommere trodde ofte at trollfolk ikke bare drev med magi, men også var en del av en hemmelig djeveldyrkende sekt.
• Tortur ble brukt til å angi andre, noe som førte til større hekseforfølgelser.
• De tidlige anklagene dreide seg nesten alltid om maleficium, mens beskyldninger om djeveldyrkelse først dukket opp etter at tortur ble tatt i bruk.
• Tortur kan ha vært med på å konstruere ideen om diabolisk trolldom.
• Noen tilsto for å unngå ytterligere tortur, selv om det betød henrettelse.
• Frykten for sosial utstøtelse kunne føre til frivillige tilståelser.
• Noen anklagede tok sitt eget liv, noe som svekket troverdigheten til deres tidligere tilståelser.
• Noen tilsto i håp om juridisk mildhet.
• Noen trodde oppriktig på egne tilståelser, basert på psykiske lidelser eller drømmer påvirket av kulturelle forestillinger.
• Teorier om brukte salver som belladonna eller andre psykoaktive planter er ikke støttet av pålitelige bevis.
• Fattige og desperate mennesker kan ha følt at de faktisk solgte sjelen sin i håp om et bedre liv.
• Uten uavhengige kilder er det grunn til å være skeptisk til påstander om organiserte trolldomssekter.

Anklagelser og Henrettelser

• Anklagelser refererer antallet personer som ble arrestert og formelt tiltalt.
• Henrettelser refererer til antallet personer som faktisk ble henrettet etter å ha blitt funnet skyldige.
• Mange rettsprotokoller ble tapt eller ødelagt, noe som gjør det vanskelig å anslå nøyaktige tall.
• Mange prosesser ble ikke offisielt registrert.
• Estimater på henrettelser, som 9 millioner, er sterkt overdrevet.
• Tidligere påstander om 600 henrettelser i enkelte områder, som i Frankrike og Tyskland, har blitt redusert til mer realistiske tall.
• Det ble hevdet at 7500 personer ble henrettet i Skottland, men det var trolig rundt 1500.
• Ca. 90 000 mennesker ble tiltalt for heksekunst i Europa.
• Omtrent halvparten av dem var fra tyske områder innen det romerske imperiet.
• I tillegg til Tyskland var det store konsentrasjoner i områdene rundt (Sør-Sveits, Frankrike, Spania).
• I Frankrike var prosessen mer begrenset, med parlamentet i Paris som gjennomgikk 1 123 saker.
• I Tyskland anslås det konservativt at 23 500 ble henrettet, med en henrettelsesrate på 50%.
• Det kan antas at rundt 45 000 mennesker ble henrettet i hele Europa.
• Alle anklagede var enten uskyldige eller overdrevent anklaget.
• Tallene reflekterer ikke hvor mange som levde under mistanke eller ble uformelt anklaget.
• Det var langt flere anklager enn faktiske rettssaker, noe som indikerer en bredere atmosfære av mistanke.

Djevelpaktens Konklusjon

• En formell seremoni der djevelen viser seg for trollfolkene og frister dem med løfter om materielle belønninger eller seksuell nytelse.
• Trollfolkene avviste sin kristne tro, ofte symbolisert ved at de trampet på et kors.
• De ble "re-døpt" av djevelen.
• De hedrer djevelen ved å bøye seg bakover foran ham eller kysse hans bakdel.
• Djevelen satte sitt karakteristiske merke på trollfolkets kropper, vanligvis på et skjult sted.
• Djevelen ga instruksjoner for hvordan de skulle utføre sitt onde arbeid, og utstyrte dem om nødvendig med eliksirer, salver og figurer de ville trenge.

Samlinger av trollfolk

• Mange europeere trodde at trollfolkene samlet seg regelmessig i grupper for å utføre blasfemiske og grusomme ritualer.
• Djevelen skulle ofte vise seg i ulike skikkelser sammen med underordnede demoner.
• Trollfolkene ofret ofte barn til djevelen, spiste på barnas kropper og andre motbydelige retter.
• De danset nakne og hadde seksuell omgang med djevelen, hans demoner og andre trollfolk.
• Under disse samlingene kunne en parodi på den kristne nattverden finne sted.
• Trollfolk kunne bruke djevelens makt til å fly gjennom luften.

Satan

• Satan, et hebraisk navn som betyr "motstander", er identifisert som djevelen i kristen tro.
• I de tidlige bøkene i den hebraiske bibelen var Satan en engel, ikke nødvendigvis ond.
• I Det Nye Testamentet ble Satan den ledende demon og motstander av kristendommen.
• Satan fristet Kristus i ørkenen og ble den store motstanderen av kristen tro.
• Kristne i tidlig moderne tid trodde på mange demoner som hjalp djevelen med sine onde handlinger.
• I Det Nye Testamentet ble Satan sett på som den største demonen.
• Demonene ble ofte ansett som falne engler og ble rangert hierarkisk.
• De ble sett på som ånder, men kunne ta på seg menneskelig eller dyrekropp.
• Djevelen kunne anta menneskelig eller dyrekropp og utføre fysiske handlinger som dans eller seksuelle handlinger.
• Djevelen kunne ikke utføre mirakler eller endre substansen av ting; hans makt var kun i henhold til Guds tillatelse.
• Troen på at trollfolk inngikk pakter med djevelen var sentrale i troen på heksekunst.
• Ideen om at mennesker kunne inngå pakt med djevelen ble først nevnt av Augustin, men ble utbredt i Vest-Europa på 900-tallet gjennom legender oversatt til latin.

Det Accusatoriske Systemet

• Straffesaker ble initiert og ført av private personer, som offeret eller deres slekt.
• Dommeren var en nøytral part som regulerte rettsprosessen.
• Bevisføring var begrenset, og domsavsigelser baserte seg ofte på guddommelig inngripen gjennom ordaler.
• Dersom tiltalte ble frikjent, risikerte anklageren selv straff (lex talionis).
• Det var ikke en rasjonell metode for å avgjøre skyld/uskyld og det var vanskelig å straffeforfølge forbrytelser.
• Systemet kunne manipuleres, for eksempel ved teknikker for å bestå ordaler eller ved bruk av edsavleggelser fra venner (compurgation).

Overgangen til Det Inkvisitoriske Systemet

• På 1200-tallet ble det gamle systemet forlatt til fordel for et mer etterforskningsbasert system.
• Endringen ble drevet frem av økende kriminalitet og behovet for bedre sosial kontroll.
• Kirken spilte en sentral rolle i reformene, blant annet ved å forby geistlige å delta i ordaler (Laterankonsilet i 1215).
• Rettsprosessen ble drevet av offentlige aktører, som dommere og offentlige anklagere.
• Saker kunne startes gjennom individuell anklage, offentlig mistanke eller rykter.
• Etterforskning ble offisiell og systematisert, med skriftlige vitneavhør og regler for bevisføring.
• Dommere baserte sine avgjørelser på lovens rasjonelle prinsipper fremfor guddommelig inngripen.
• Kjetteri og trolldom var skjulte forbrytelser, ofte kun kjent gjennom rykter.
• Den nye prosessen gjorde det enklere å reise sak mot mistenkte kjettere/hekser, og bruken av hemmelige avhør og tvangsmidler økte sannsynligheten for domfellelse.
• Inkvisitorisk prosess krevde enten tilståelse eller to øyenvitner for domfellelse.
• Mange forbrytelser hadde få vitner, noe som gjorde tilståelser avgjørende.
• Dette førte til at tortur ble tatt i bruk for å tvinge frem tilståelser.
• Overgangen til inkvisitorisk prosess førte til en betydelig økning i antall straffeforfølgelser.
• Systemet gjorde rettsvesenet mer effektivt, men også mer utsatt for vilkårlige og politisk motiverte anklager.
• Juridisk litteratur (jurisprudens) og en profesjonell juridisk klasse vokste frem som følge av reformene.

Rettslig Tortur

• Rettsslige tortur refererer til tortur brukt for å få tilståelser eller skjult informasjon fra en mistenkt eller vitne, ikke tortur som straff.
• Tortur ble brukt i det gamle Hellas og Roma, spesielt på slaver, og i germanske riker fortsatte tortur å bli brukt på slaver, men ikke på frie menn.
• Tortur ble gjeninnført i europeisk rettspraksis i 1228 i Verona, og spredte seg raskt.
• I 1252 tillot pave Innocent IV pavens inkvisitorer å bruke tortur i kjetteriprosesser.
• Kjetteri ble ansett som kirkens ekvivalent til forræderi, og tortur i kjetteriprosesser banet vei for bruken av tortur i hekseprosesser.
• Bygget på antagelsen om at fysisk smerte ville fremtvinge sannheten.

Problemer og Regulering av Tortur

• Falske tilståelser oppsto særlig når personen var uskyldig, spørsmålene var ledende, og torturen var for ekstrem.
• Den europeiske heksejakten er et eksempel på hvordan tortur førte til massefabrikkerte tilståelser.
• Før midten av 1200-tallet forbød kirken tortur fordi den var upålitelig.
• Etter gjeninnføringen på 1200-tallet ble regler utviklet for å minimere risikoen for at uskyldige ble torturert.
• Tortur kunne kun brukes hvis dommeren kunne bevise at en forbrytelse hadde skjedd og mistenkte måtte være under sterk mistanke.
• Tortur skulle være siste utvei og først trues med før den faktisk ble brukt.
• Tortur skulle ikke føre til døden.
• Metoder inkluderte strappado, strekkbenken, tommelskruer, hodeklemmer og tourniquet.
• Noen torturmetoder tillot gradvis økning av smerte.
• Noen grupper, som gravide og barn, skulle være unntatt fra tortur og dommere kunne ikke bruke ledende spørsmål under avhør.
• Tilståelser måtte gjentas frivillig utenfor torturkammeret for å være gyldige og dommeren måtte verifisere detaljer i tilståelsen.
• Reglene ble gradvis svekket, særlig i saker om hekseri, som ble sett på som "ekstraordinære forbrytelser".
• Hekser ble utsatt for særlig brutal tortur, inkludert hekse-stolen og pinsetter for å rive ut negler.
• Noen metoder, som søvndeprivasjon, ble ansett som "humane" men var ekstremt effektive i å tvinge fram tilståelser.
• Hadde domstolene fulgt sine egne regler, ville hekseprosessene vært langt mindre omfattende.
• Mange dommere ignorerte reglene eller omtolket dem for å rettferdiggjøre tortur.
• Den systematiske bruken av tortur i hekseprosesser førte til mange justismord.